0
Hopp til hovedinnhold

Kunstens betydning og skolens rolle

For at den nasjonale ambisjonen om å øke anerkjennelsen av kunst og kultur skal lykkes, er det på tide å rette oppmerksomheten mot skolen, lærerne og lærerutdanningen.

Foto kunst
Den kulturelle skolesekken (DKS) skal sikre at alle barn og unge møter profesjonell kunst gjennom skoleløpet. Ordningen, finansiert av tippemidler (285 millioner i 2019), er helt unik i en internasjonal sammenheng, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en lærerskolestudent som deltar i en DKS-workshop, Teiporama av kunstner Sandra Norrbin, på Universitetet i Agder i 2019. Foto: Lisbet Skregelid

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 28. september.

Skrevet av:
Lisbet Skregelid, førsteamanuensis, UiA, leder av forskningsgruppen Kunst og barn & unge, Fakultet for kunstfag

Det er gjennom de siste årene gjort flere politiske tiltak for å gjøre Norges befolkning mer fortrolige og tolerante overfor kunst og for å gjøre kunst og kultur mer tilgjengelig.

Som et ledd i denne demokratiseringstanken, har det særlig vært satset på barn og unge. Et viktig initiativ var opprettelsen av Den kulturelle skolesekken (DKS) i 2002. DKS skal sikre at alle barn og unge møter profesjonell kunst gjennom skoleløpet.

Ordningen, finansiert av tippemidler (285 millioner i 2019), er helt unik i en internasjonal sammenheng. Rundt 3300 skoler og omlag 820.000 skoleelever får gjennom ordningen et kunst- og kulturtilbud som spenner fra musikk, visuell kunst, teater, litteratur, film og kulturarv ca. tre ganger i året.

Alle lærere i norsk skole er i kontakt med DKS flere ganger i året, men dette initiativet er ikke inkludert i lærerutdanningen. Man kan også gå gjennom lærerutdanningen uten noen som helst beskjeftigelse med kunst og kultur. Praktiske og estetiske fag falt bort som obligatoriske fag i 2003. Som en følge av dette og økt vektlegging av fag som kan måles og testes, har de praktiske og estetiske fagene i skolen i liten grad blitt prioritert. Halvparten av lærerne som underviser i disse fagene har ingen formell kompetanse.

Jeg og flere med meg mener at man bør innføre kompetansekrav for å undervise i praktiske og estetiske fag. Man bør og gjeninnføre disse fagene som obligatoriske i lærerutdanningen for å styrke den estetiske dimensjonen i skolen. For hvordan skal skolen og lærerne anerkjenne betydningen av kunst, og kunne håndtere DKS tilbudet på best mulig måte med ingen eller liten beskjeftigelse med kunst og kultur selv?

Kulturtanken som administrerer DKS og forvalter de statlige midlene er opptatt av at ordningen må integreres bedre i skolen. De erkjenner og at dette kunst- og kulturinitiativet må inkluderes i lærerutdanningen.
Ved Universitetet i Agder (UiA) har vi nå fått muligheten i samarbeid med både Kulturtanken og flere nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere til å gjennomføre forskningsprosjektet pARTiciPED – styrking av grunnskolelærerstudenter i tverrsektorielle samarbeid med DKS i norske skoler. Prosjektet er eid av Høgskolen i Østfold og finansiert av Norges Forskningsråd. Her skal vi gjennom tre år forske på hvordan DKS kan praktiseres i grunnskolelærerutdanningen og betydningen av dette. På den måten håper vi å bidra med kunnskap om hvordan samarbeidet mellom skolen og eksterne aktører som DKS kan styrkes.

I den delen av prosjektet som skal gjøres ved UiA, vil grunnskolelærerstudenter få erfare profesjonell kunst gjennom å delta i DKS-aktiviteter på samme måte som elever i skolen. De vil også reflektere over denne deltakelsen og dele sine erfaringer. I delprosjektet vil forskere på tvers av kunstfag og pedagogikk, sammen med grunnskolestudenter, kunstnere, lærere og andre samarbeidspartnerne blant annet utforske hva kunstneriske og prosessuelle arbeidsformer kan tilføre skolen og pedagogisk teori.

Det er allerede gjort en forundersøkelse av agderdelen av prosjektet i to omganger som finansiert av lokale forskningsmidler fra UiA. Først med grunnskolelærere i kunst og håndverk og så med grunnskolelærerstudenter på tvers av fag. Begge studentgruppene fikk delta i den svenske kunstneren, Sandra Norrbin, sin DKS-workshop Teiporama. På samme måte som elevene fikk studentene utlevert tape i ulike farger. Med få instruksjoner lagde de installasjoner med dette materialet i et avgrenset rom i ca. en time.

Workshopen ble blant annet beskrevet som fri og spennende og mange av studentene gav uttrykk for at det var en god atmosfære gjennom økta. Flere opplevde også de ble utfordret. Det som gav studentene motstand var annerledesheten i denne workshopen i forhold til det de ellers bedrev i lærerutdanningen og det de hadde sett av undervisning i skolen. I motsetning til aktiviteter hvor man styres mot et på forhånd definert læringsmål, var tapeworkshopen åpen, prosessuell og uforutsigbar. Dette var de ikke særlig vant til.

Det å være i kunstneriske prosesser uten klare mål, slik som studentene var i denne workshopen, representerer en kontrast til den rådende målstyrte pedagogiske praksisen som er i dagens skole. Å erfare kunst hvor det ikke finnes noe fasitsvar, kan kanskje bidra til at fremtidige lærerne forholder seg annerledes til det å stå i det usikre og verdsette dette. Å introdusere lærerskolestudenter for kunst, å la dem få møte kunstnere og å la dem få erfare kunstneriske prosesser på kroppen, vil kanskje gjøre at de viser en større fortrolighet og åpenhet mot kunst både i og utenfor DKS-rammen senere. Ved å vie mer oppmerksomhet mot skolens og lærernes betydning for elevers anerkjennelse av kunst, vil man også kanskje imøtekomme skepsisen mot kunst i samfunnet forøvrig.