0
Hopp til hovedinnhold

Koronapandemien – en vekker for søvngjengere?

Kan koronakrisen gjøre Norge sterkere? Ja, hvis Norges systemkyndighet økes og myndighetene utfører tiltak i samsvar med systemenes iboende lovmessigheter.

Illustrasjonsfoto av operasjonssal
– Koronakrisen er en tsunami. Den overvelder vårt helsesystem og rammer samfunnsøkonomien, skriver kronikkforfatteren.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 17. april

Moderne samfunn er systemer. Et system er noe hvor alt henger sammen med alt. Tiltak i systemer har utilsiktede konsekvenser som lander i uutforsket territorium og inntreffer lang tid etter tiltaket som løste ut konsekvensene.

«Det er dessverre ingen tvil om at det vi opplever er en varslet katastrofe», sier Gro Harlem Brundtland.

Varselet kom i seneste laget i en WHO-rapport (2019). Pandemier fikk fri bane av globaliseringen: en verden uten reelle grenser, med nærmest fri bevegelse av mennesker, varer og tjenester, og eksplosiv vekst i flyreiser som på under el halv dag tar viruset til alle verdenshjørner. Gro Harlem Brundtland mante til forsiktighet som leder i Brundtlandkommisjonen: «Alt henger sammen med alt». Men som statsminister var hun uforsiktig, da hun med EØS forpliktet Norge til EUs fire friheter. Globaliseringen ble forsterket av Jens Stoltenberg med Schengen-medlemskap, og av senere regjeringer med ytterligere tiltak. «Åpen verden – et forsvar for globaliseringen» (Civita 2004) forsikret at globaliseringen ville øke velstand, løfte millioner ut av fattigdom, samt bedre miljøet og helsetilstanden til de fattige. Globaliseringen nådde målene bare delvis, til gjengjeld skapte den nye, store problemer.

Globaliseringen skjedde altfor raskt, uten systemisk konsekvensanalyse, uten oppfølging av tiltak, uten å forebygge utilsiktede konsekvenser. Tvert om! Globaliseringen skapte motorveier for spredning av pandemier som utfordrer helsesystemets kapasitet; samtidig, under effektiviseringsmantraet ble Norges sykehussenger halvert siden 1980, mens befolkningen økte med 1,3 millioner. For enda mer effektivisering ble beleggsprosenten på norske sykehus økt til 95%. OECD anbefaler 85% belegg som øverst forsvarlige grense.

Med globaliseringen ruget verden på en global krise, hvor kurens bivirkning, struping av økonomien, kan være verre enn sykdommen. Globaliseringen møter seg selv i døren – tiårs forsinket, slik er de komplekse systemers logikk.

Verdenen trues av at menneskeheten må forholde seg til eksponentielt voksende kompleksitet, skapt av teknologisk fremskritt, uten å skjønne kompleksitetens natur. Vi er ikke systemkyndige, vi er systemiske analfabeter. Vi oppfatter ikke helheten i verdenssystemet vi har skapt. Mangelen av relevant innsikt fremmer feilaktige handlinger.

Koronakrisen er en tsunami. Den overvelder vårt helsesystem og rammer samfunnsøkonomien. Som det alltid skjer i store systemer: globaliseringens positive resultater kom først, og de negative resultater senere. I store systemer følger de utilsiktede negative konsekvenser på slep og bryter de tilsiktede gode resultatene ned. De tilsiktede gode resultater inntreffer raskt – fordi de befinner seg innen siktgrensen. De utilsiktede konsekvensene kommer senere, som konsekvenser av konsekvenser utenfor siktgrensen. Dårlig planlagte tiltak åpner Pandora-krukken. Vi straffes for vårt overmot: vi går med sjumilsstøvler over kunnskapsgrensene. Ut av krukken kommer onder som utsetter oss for ukjente prøver og enorme skadevirkninger.

Kompleksiteten øker uforholdsmessig med systemets størrelse. Systemkyndige vet det: et dobbelt stort system er langt mer enn dobbelt så komplekst. Antall avhengigheter som kobler systemets komponenter sammen øker eksponentielt langs myriader av uutforskede baner. Forplantingen av ukjente konsekvenser kan ta tiår før de rammer med full tyngde. Dobles systemets størrelse, blåses det ukjente territoriet opp hvor konsekvensene av våre tiltak lander til det mangedobbelte. Vår mangel på kompetanse øker tilsvarende og relevant kunnskap halter tiår bak behovet.

Systemisk omstilling vil kreve endringer av utdanningssystemet, samt av prosesser og metoder i offentlige organisasjoner og bedrifter. Det vil kreve tid. Men noe kan ikke vente: samfunnet må omstille seg fra «ballistiske» til systemiske tiltak. Ballistisk betegner den frie bevegelse av en kanonkule. Kulen bommer hvis målet ikke er godt identifisert eller flytter seg imens. Politiske tiltak blir sjelden fulgt opp og korrigert. De blir overlatt til sin skjebne, som skudd fra gammeldagse kanoner. Moderne våpensystemer bruker styringssystemer for målsøking eller kommunikasjon med utskytingsenheten. Våpenet endrer kurs for å treffe målet.

Skal vi lykkes med Norge, og med menneskeheten (klimautfordringer, bærekraft), må tiltak ledsages av kontinuerlig oppfølging for å treffe mål som befinner seg i uutforsket territorium og for å unngå ‘friendly fire’ (egenbeskytning) av utilsiktede negative konsekvenser fra enda mer ukjent og uutforsket territorium. Det krever kontinuerlig kunnskapsinnhenting fra tverrfaglig ekspertise og levende, stadig oppdaterte modeller for scenarioer i kontinuerlig endring.

Uten systemkyndighet går vi i søvne inntil det smeller. Vil vi våkne av smellene, eller vil vi fortsette å gå i søvne uten systemkyndighet?