0
Hopp til hovedinnhold

Koronakrisen og distriktene

Vi trekker mot distriktene i krisetider. Hva slags politiske rammebetingelser denne driften ut av byen bys?

Foto av liten norsk bygd
Folketall: Bruken av gamle slektseiendommer og fritidsboliger trekker det gjennomsnittlige folketallet gjennom året opp i mange distriktskommuner.

Denne kronikken ble først publisert i Nationen 1. juni.

I mer enn to måneder har det hersket unntakstilstand i Norge, som ellers i verden. Dette skyldes i første omgang koronapandemien.

Men sammen med den, og delvis fremskyndet av den, har vi fått en global økonomisk krise. Resultatet hos oss er raskt stigende arbeidsløshet, kronesvekkelse, bratt rentefall og fortvilelse innenfor en rekke næringer vi trodde sto på trygge bein.

Hvordan dette vil ende vet vi ikke i detalj, men det er rimelig sikkert at mye vil være annerledes i flere år fremover. Hvis vi nå gjennomlever en strukturkrise noe lik dem vi hadde på begynnelsen av 1930-tallet og på 1970-tallet, er det svært sannsynlig at noen av disse endringene vil være varige.

Sett i et geografisk perspektiv, er det ett trekk ved slike kriser som går igjen. Byveksten har en tendens til å stoppe opp for en kortere eller lengre periode. Årsaken til dette er at de næringene som driver sentraliseringen og lønnsdannelsen mister sysselsettings- og vekstevnen. Først på 30-tallet trakk folk til bygdene for å skaffe seg mat og et minimum av utkomme. Noen brøt ny jord eller startet det vi kaller levebrødsbedrifter.

På 70-tallet trakk for folk ut av byene igjen samtidig som avindustrialiseringen skjøt fart. Vi er flere steder ennå ikke ferdige med å bygge de gamle verfts- og industritomtene om til å huse leiligheter, kontorer eller restauranter. Det spesielle med krisa på 70-tallet var at den ble toppet med en bølge raus distriktspolitikk, økte overføringer til kommunene og en opptrapping av inntektsnivået i jordbruket. Igjen ble det brutt ny jord mange steder i landet.

Men dette skulle ikke vare. Overgangen til 1980-tallet brakte ny vekst i tjenestenæringene og en nyliberalistisk vending som vi først nå ser en bråstopp for. Igjen er det det offentlige som må inn og rydde opp. Hva slags ny politisk-økonomisk rettroenhet dette skal avføde, er det for tidlig å si. Men igjen trekker altså folk til bygdene. Nå er det ikke fremst slekt med gård som trekker, men selveide hytter og fritidsboliger i smittefrie utkanter. Og igjen vokser også interessen for sjølforsyning av mat.

I det nyrike Norge har antallet sekundærboliger økt, og friheten til å bruke dem stadig oftere har vokst tilsvarende. Med ett er også den digitale kommunikasjonsteknologien blitt allemannseie, og folk sitter i utværet eller i fjellheimen og skyper, teamser og zoomer med kolleger og forretningsforbindelser som om de aldri har gjort annet.

Denne revolusjonen lar seg ikke reversere. Den digitale hverdagsrevolusjonen kommer til å endre arbeidslivet på en måte vi knapt hadde forestilt oss mulig.

Så er spørsmålet hva slags politiske rammebetingelser denne driften mot distriktene kan bys. En ting regjeringen kan starte utredning av med en gang, er å endre inntektssystemet for kommunene slik at det reflekterer hvor folk til enhver tid faktisk bor og finansiere den kommunale tjenesteproduksjonen i tråd med dette. Private tjenester kan vi kjøpe der vi befinner oss. For mange offentlige velferdstjenester er det ikke slik. De er bundet til at man er registrert bosatt i den kommunen der tjenesten skal produseres.

I en tid hvor mange har sekundærboliger og bruker disse hyppig, oppstår det et stort sprik mellom tallet på registrert (de jure) og faktisk (de facto) bosatte i mange kommuner. Anslaget på hvor mye sekundærboliger brukes i gjennomsnitt varierer, men antas å være godt over 50 døgn i året.

Mange distriktskommuner med lavt folketall og registrert befolkningsnedgang har en stor bestand av gamle slektseiendommer og et voksende antall nyere hytter og ferieleiligheter. Bruken av disse trekker det gjennomsnittlige folketallet gjennom året opp, men reflekteres altså ikke i de statlige overføringene til kommunene, og heller ikke i SSB kvartalsrapporter om folketallsutviklingen.

Den kommunale tjenesteproduksjonen er dermed heller ikke dimensjonert for å møte behovet hos denne mobile innbyggermassen. Dette burde koronakrisen ha lært oss at vi kan gjøre noe med. Vi kan i større grad enn vi gjør nå flytte det offentlige tjenestekonsumet og -produksjonen dit folk faktisk bor.

Ved siden av distriktskommunene har også storbyene mange sekundærboliger. De kommunene som ikke har en stor, relativ bestand av slike boliger, er de folkerike omegnskommunene til de større byene. Ved å legge om det kommunale inntektssystemet kunne regjeringen altså komme både storbyer og utkanter i møte.

Mange utkantkommuner ville med rette kunne fremstå som mer folkerike enn de hittil har blitt forstått som, mens maset om mer naboprat for kommunesammenslåing kunne rettes mot dem det vitterlig var et poeng å få gjort noe med; funksjonelt integrerte omegnskommuner til de større byene. Og best av alt, dette koster i utgangspunktet ikke en krone ekstra.