0
Hopp til hovedinnhold

Koronakrisen avslører manglende hyttepolitikk

Distriktskommuner får stadig færre innbyggere og flere hyttebeboere, og det er vanskelig for hyttebeboerne å akseptere det nylig innførte forbudet.

Illustrasjonsfoto av norske hytter
At myndighetene nå nekter eiere å oppholde seg i en del av hjemmet sitt, oppleves som en sterk inngripen i det som ses på som en grunnleggende rettighet, skriver artikkelforfatteren.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 27. mars.

Veksten i antall fritidsboliger er den viktigste samfunns- og næringsutvikling som har foregått i mange distriktskommuner de siste 20-30 årene. Men myndigheten har ikke tatt utviklingen på alvor.

Folk er knyttet til fritidsboligen sin. Halvparten av norske husholdninger eier eller har tilgang til en fritidsbolig. Mange bruker den mye, 70-80 døgn per år er vanlig for fritidsboliger med høy standard og helårig veitilknytning.

Hytta er en viktig arena for familieliv og fritidsaktiviteter. Mange har investert betydelige beløp i nye fritidsboliger, eller i oppgradering av eldre, som de har brukt oppsparte, arvede eller lånte penger til. Eierne etablerer dermed en betydelig tilknytning til stedet hvor fritidsboligen er; både følelsesmessig, økonomisk og politisk.

Interesseorganisasjoner for hytteeiere ønsker – blant annet fordi eiendomsskatt er innført på fritidsboliger i mange kommuner – større innflytelse i vertskommunene. Inkludert forslag om ulike grader av stemmerett.

Innen forskningen har vi drøftet hvordan fritidsboligen kan forstås som en del av eiernes hjem, og at de har en mobil bo- og levemåte ved å veksle mellom å bo i boligen, som regel i byen, og i fritidsboligen på fjellet eller langs kysten.

Eierne må ses på som deltids- eller fritidsinnbyggere, heller enn turister. Dette gjelder for de som bruker hytta mye. At myndighetene nå nekter eiere å oppholde seg i en del av hjemmet sitt, oppleves som en sterk inngripen i det som ses på som en grunnleggende rettighet.

Dagens system for skatter og kommunale inntekter er først og fremst basert på antall faste innbyggere, og at innbyggerne bruker offentlige tjenester på det stedet de har sin registrerte adresse.

Det er imidlertid i distriktskommuner med et lavt antall faste innbyggere og mange fritidsboliger at den mobile bomåten har størst betydning. Noen av kommunene har flere fritidsboliger enn boliger og er i den paradoksale situasjonen at de har nedgang i de kommunale inntektene på grunn av en synkende fast befolkning, parallelt med at antall fritidsinnbyggere øker.

Samtidig er rettighetene til de fleste offentlige tjenester oppholdsbaserte. Det betyr at kommunene har plikt til å tilby tjenestene til personer som til enhver tid oppholder seg i kommunen. Dette er bakgrunnen for hyttekommunenes frykt for at de ikke evner å takle situasjonen med koronaviruset.

Utbygging av hytter og fritidsboliger har gått under radaren til planmyndighetene. Jeg og andre forskere har i ulike sammenhenger hevdet at veksten i antall fritidsboliger er den viktigste samfunns- og næringsutvikling i mange distrikter de siste 20-30 årene. Dette gjelder særlig i dal- og fjellområder i rekreasjonsomlandet rundt de største byene i Sør-Norge. Den betydning dette har for storsamfunnet, har derimot i liten grad vært på dagsorden.

Det fins eksempler på kommuner hvor arealplanlegging fullstendig domineres av fritidsboliger, men hvor øvrige planer innen samfunnsutvikling, næring og tjenester omtrent ikke berører temaet.

Det finnes unntak. Et eksempel er kommunene i Valdres som har jobbet med fritidsboliger med et bredt perspektiv i flere år. Det er også eksempler på ordførere som har tatt til orde for at antall fritidsboliger må få betydning for inntektssystemet til kommunene.

Det finnes sikkert flere eksempler. Det kan allikevel hevdes at denne utviklingen fortsatt ikke er tatt på alvor i sin fulle bredde av planmyndighetene. Det er areal og økonomi som først og fremst behandles. Dette er naturligvis viktig, men ikke tilstrekkelig, noe situasjonen med koronaviruset illustrerer.

Hvordan skal vi møte denne situasjonen på lengre sikt? Mange hyttekommuner kan beskrives som en type av-og-på samfunn med store svingninger i befolkningstallet.

Det virker lite fornuftig å bygge ut doble og permanente kapasiteter på alle tjenester. Forsker Tor Arnesen foreslår på forskning.no at et tiltak kan være å styrke ambulansetjenestene, en tjeneste som har utviklet seg til å kunne gi avansert behandling i bilen.

Dette er et eksempel på kreativ tenkning. Helt grunnleggende må dette temaet settes søkelys på i fellesskap av planmyndighetene på kommunalt, regionalt og statlig nivå. Her må bredden i denne utviklingen tas på alvor. Det må åpnes for nye måter å tenke på om både skatt, kommunale inntekter og offentlige tjenester. Og den nye tenkningen må ikke være fastlåst i forestillingen om et stabilt innbyggertall og at én husholdning befinner seg ett sted.