0
Hopp til hovedinnhold

Klimapolitikken trenger samfunnsvitere

Klimaendringer påvirker natur og infrastruktur i lokalsamfunn, men gir også sosiale og kulturelle utfordringer.

Vindmøller, illustrasjonsfoto
Forskningsdagene, logo

Forskere fra Universitetet i Agder presenterer aktuelle kronikker under forskningsdagene 2019. Denne kronikken ble første gang publisert i Fædrelandsvennen 24. september 2019.

Av Astrid Bredholt Stensrud, førsteamanuensis Universitetet i Agder

I klimadebatten rettes oppmerksomheten ofte mot land i sør, der klimaendringene har vært tydeligst. I fjellområder med tropiske isbreer, som Andes, i ørkenområder og i Stillehavet, er mange menneskers livsgrunnlag truet på grunn av klimaendringer.

Astrid Breholdt Stensrud, foto

Astrid Breholdt Stensrud

I stadig større grad ser vi at klimaendring også er aktuelt i Norge og på Sørlandet. Flom skapte store overskrifter i Kvinesdal i 2015, fjorårets tørkesommer rammet mange bønder hardt, og nå er det veinettet på Vestlandet som er rammet av nedbør, flom og ras.

Norske myndigheter har flere beredskapsplaner, bl.a. med å sikre bebyggelse som er utsatt for flom- og skredfare. Det er imidlertid viktig å være klar over at klimaendringer ikke bare fører til materielle og økonomiske skader. Endringene påvirker også sosiale og kulturelle forhold, og derfor bør tilpasning og forebygging ta hensyn til dette.

Jeg har forsket på vannforvaltning i de peruanske Andesfjellene, der klimaendringer påvirker vær og miljø – for eksempel isbreer og vannkilder som forsvinner, ekstreme temperatursvingninger og endringer i årstidene. Dette har store konsekvenser for mennesker både i byene og på landsbygda.

De siste årene har klimaendringer bidratt til forverringen av småbønders vilkår, i tillegg til andre faktorer som konkurranse fra stor-skala industrilandbruk ved kysten. Mange forlater småbrukene i høylandet for å prøve lykken i den uformelle økonomien i byene.

Årsakene til at folk flytter fra fjellene til byene er komplekse, men det er liten tvil om at klimaendring forsterker og akselererer allerede kjente problemer som sosial ulikhet og fattigdom blant urfolk og småbønder. Klimamigranter var et begrep i Peru før vi snakket om klimaflyktninger i Europa.

I løpet av de siste tjue årene har stadig flere utviklingsprogram – finansiert av staten, ikke-statlige hjelpeorganisasjoner (NGO-er), eller Verdensbanken – begynt å handle om klimatilpasning. Disse tilpasningsprogrammene baserer seg i stor grad på teknologiske løsninger og får ofte uforutsette konsekvenser. I lokalsamfunn der jordbruk og vanning var basert på likhet, fellesskap og dugnad, har statlig og internasjonal innblanding ført til økende individualisering og ulikhet.

For fem år siden observerte jeg det som skjedde da et hjelpeprogram betalt av Verdensbanken ble satt i gang. Programmet var begrunnet med økende klimaendring og vannmangel, og tilpasning skulle skje gjennom innføring av ny og moderne teknologi og mer effektiv vannbruk.

Dessverre var det ikke tatt nok hensyn til lokalbefolkningens kulturelle verdier og sosiale organisering. Ingeniørene overbeviste svært få bønder til å gjennomføre programmet. For det første er det vanskelig å installere sprinkelanlegg på små åkerlapper spredt rundt i et bratt fjellandskap, og for det andre hadde bøndene for lite egenkapital til å investere i anleggene.

For det tredje er bøndenes vanningsorganisasjoner en viktig del av bygdenes sosiale liv. Med de nye teknologiske systemene ble bøndene tvunget til å organisere seg på nye måter. Dette truet ikke bare de tradisjonelle institusjonene, men også lokal kunnskap og relasjoner til naturen basert på verdier som gjensidighet og respekt. Et fjerde problem var mangel på tillitt og kulturell forståelse i samtalene mellom ingeniører og bønder.

Samfunnsvitenskapelig forskning på utviklingsprosjekter har i lang tid påpekt at denne type programmer ofte griper inn i lokalsamfunn på uheldige måter. Ny infrastruktur og teknologiske systemer kan skape nye problemer som ingen ingeniører har forutsett.

Erfaringer fra lokalsamfunn i sør kan ikke overføres direkte til norske bygder, men kan gi en pekepinn på hvor mye som kan gå galt hvis man ikke ser endringer i en sosial og kulturell sammenheng.

Lokalsamfunn bør få delta fra starten i planleggingsfasen. Prosjekter som blir innført ovenfra og ned møter som regel motstand, slik vi nå ser med vindparkene som bygges i sårbare naturområder her i landet.

Vi kan ikke skyve ansvaret over på land som sliter med fattigdom og korrupsjon. Norge vil bli nødt til å fase ut olje og satse på grønn energi, blant annet ved å forbedre de vannkraftverk vi allerede har. For å få til dette, er det nødvendig å tenke langsiktig og kunnskapsbasert.

Dette innebærer også å forberede seg på konsekvensene av klimaendringer, inkludert de sosiale ringvirkningene av en nødvendig overgang til et grønnere samfunn.

Siden FNs klimapanels første rapport kom ut i 1990, har vi hatt 30 år med markedsorienterte og teknologibaserte løsninger på miljø- og klimaendring, men likevel har verdens samlede CO2-utslipp økt med over 60 prosent i denne perioden.

Det er derfor på tide å innse at vi må tenke annerledes. Klimapolitikk kan ikke ses isolert fra andre sosiale, økonomiske og kulturelle felt. Klimapolitikken er en integrert del av en helhetlig samfunnsutfordring. Derfor trenger klimapolitikken samfunnsviterne.