Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Ingen har en psykisk helse

Er vi tjent med at fokuset på psykisk helse, og språket som utvikles rundt det, får en stor plass i vår forståelse av våre liv?

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Illustrasjonsfoto
Psykisk kan du være selv: Mange studenter har det siste året bedrevet hjemmeundervisning med videooverføring. Utfordringene pandemien har gitt studentene kommer snarere av de radikalt forringede sosiale mulighetene, mener artikkelforfatterne.

Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 8. juli.

Alle har en psykisk helse». Dette har lenge vært et sentralt slagord innen psykisk helse-feltet. Det er ment for å alminneliggjøre psykiske helsevansker og å skape åpenhet omkring psykisk helse: psykisk helse og uhelse er noe alle kan oppleve, og vi kan og bør snakke om det i et allment språk uten å skille kategorisk mellom psykisk frisk og psykisk syk. «Alle har en psykisk helse» er et forsøk på å redusere stigmatisering og fordommer mot mennesker som kan trenge psykisk helsehjelp. Dette er verdier som også vi stiller oss bak.

Likevel vil vi som et tankeeksperiment introdusere et slagord som sier det stikk motsatte: «Ingen har en psykisk helse». Fordi vi ser mulige problematiske konsekvenser både av slagordet «Alle har en psykisk helse» og det økende fokuset på psykisk helse som preger det offentlige ordskiftet i dag.

For det første: Det psykiske. Kan begrepet psykisk bli innsnevrende og misvisende? Kan ideen om at «alle har en psykisk helse» gjøre at vi tenker at «alt handler om det psykiske»? Arbeidet for åpenhet og normalisering, kan gjøre at vi forstår flere og flere sider av livene våre som et spørsmål om psykisk helse. Den konstruktive siden av dette er at det gjør oss mer oppmerksomme på hvordan de fleste omstendigheter i livet faktisk innvirker på hvordan vi har det. Derimot kan det også være at når livets utfordringer omtales som psykiske så konverteres de til noe som foregår inni oss, i tankene og følelsene til hver person, og der løsninger vil handle om psykiske mestringsstrategier.

For det andre: Helse. Kan begrepet helse bli innsnevrende og misvisende? Ved å konvertere flere og flere av livets vansker til helsespørsmål utarmes mangfoldet i det felles språket vi har om livet. Om livet er vanskelig eller lett, smertefullt eller godt, eller til og med om det har mening eller ikke, står i fare for å reduseres til et spørsmål om helse. Det er ingen tvil om at diskriminering, sorg, eller ensomhet har helsemessige sider ved seg. Men det er ikke det – i hvert fall ikke det alene – som gjør dem til fenomener vi bør forholde oss til. Sagt på en annen måte: hvis forskere fant ut at mobbing ikke hadde varige psykiske helsekonsekvenser, så ville ikke det ha gjort mobbing uproblematisk.

Å forstå livet som et helsespørsmål inviterer oss til å leve på helsetenkningens og helsespråkets premisser. Arbeid skal være godt for helsa, stabile kjærlighetsforhold fører til lavere blodtrykk, mindre angst og bedret immunforsvar. Ser vi tendenser til at denne medikaliseringen av stadig flere livsfenomener nå eskalerer og utvides gjennom det økende fokuset på psykisk helse?

Dette har i det siste aktualisert seg i den offentlige debatten på flere felt. En bekymring i forlengelse av det nye faget Livsmestring i skolen er at man får en vinkling der et stadig større spekter av livsfenomener forstås som «psykisk helse», og at de må mestres gjennom psykologiske strategier og metoder. Vil dette bidra til en dreining i hva det å gå på skolen skal handle om? Fra å være en skole som har blikket utover mot demokrati og fellesskap, til å være en skole som vender blikket innover. Skolens suksess måles da i om elevene har nok innsikt i og har det bra med sin egen psykiske helse snarere enn om de evner å inngå i et bærekraftig fellesskap.

I kjølvannet av Kjøs-rapporten om befolkningens psykiske helse under koronapandemien skal Kjøs ha sagt at studentene ikke hadde fått økt grad av psykiske lidelser, men snarere en kjedeligere hverdag på grunn av de sosialt inngripende tiltakene. Studentlederne reagerer på at studentenes opplevelse nedvurderes. Men slik vi ser det så nedvurderer Kjøs ikke nødvendigvis studentenes vansker, men fastholder blikket på omstendighetene. Utfordringene pandemien har gitt studentene kommer av de radikalt forringede sosiale mulighetene. Dermed er løsningene først og fremst å finne i det sosiale, med sosialt orienterte tiltak. Ikke i det psykiske, med psykisk-helse-tiltak.

En hjelp til å forstå hva som kan stå på spill her finnes kanskje hos filosofen Ian Hacking. Han peker på at måtene vi som mennesker forstår oss selv og hverandre på er menneskeskapte og ikke naturgitte. Det mennesker produserer – ting, teknologi språk, kultur osv. – «slår tilbake» og gjør oss til dem vi er. Vi lager begrepene, men begrepene lager også oss – vi er i en loop preget av gjensidig påvirkning. Hacking peker særlig på at psykologiske måter å tenke om mennesker på ikke kan sees som passive representasjoner av hvordan menneskelige subjekter faktisk er, upåvirket av ordene vi bruker for å snakke dem frem. Psykologiske tenkemåter er i seg selv noe som er skapt av oss og som igjen former det menneskelige subjekt. Helt siden psykologiens opprinnelse har mennesker i større og større grad tenkt om seg selv gjennom psykologiske begreper og kategorier. Satt på spissen så er det psykologien som gjør oss psykologiske.

Slagordet «Ingen har en psykisk helse» vil kunne tvinge oss til andre måter å snakke om og forstå smertefulle og vanskelig erfaringer i våre liv i ulike sammenhenger. Poenget er ikke å bagatellisere det vanskelige, men å bidra til at vi finner et mer mangfoldig og rikt språk og et utvidet blikk for å hjelpe på bedre måter. Alternativet til å utpeke den individuelle psykiske helse til alle tings målestokk ville være å forstå de vansker den enkelte kan oppleve ut fra den livssammenheng dette opptrer i. Ikke se det som psykisk. Ikke se det som helse. Men forstå vanskene som responser på livet når det blir krevende. Blikket vil da rettes utover ikke innover. Etiske, sosiale, politiske spørsmål knyttet til relasjoner, omgivelser og samfunnet blir da aktualisert.

Spørsmålet vi bør stille oss er ikke om det er de psykologiske, sosiale eller de politiske beskrivelsene av livsfenomener som er de «riktige», men hva som kommer til syne og hva som tapes av syne, hva vi får og hva vi mister, når vi benevner våre liv på ulike måter. Og kanskje viktigst, hvem vi blir og hvem vi ikke blir gjennom de ulike systemer av begreper, kategorier og teknologier (tester, kartleggingsskjema m.m.), vi anvender for å forstå og handle. Er vi tjent med at fokuset på psykisk helse, og språket som utvikles rundt det, får en slik stor plass i vår forståelse av våre liv? Kan det paradoksalt gi oss mer psykiske vansker?

Når man skal vri forståelsene må man vri på ordene. Derfor prøver vi oss og sier: «Ingen har en psykisk helse». I håp om et utvidet blikk, rikere språk og mer mangfoldig handlingsrepertoar.