0
Hopp til hovedinnhold

Idretten er ikke syk, men den trenger en ny retning

Vi trenger ikke flere medieoppslag eller flere lovende ord. Vi trenger flere gode forbilder som vi har i Marit Bjørgen og Maren Lundby, men mest av alt trenger vi nå mer forskningsbasert kunnskap.

Bilde av tuppene på et par ski i ei skiløype.
Det har vært flere oppslag om spiseforstyrrelser og sykeliggjøring i flere idretter denne høsten, blant annet i langrennssporten. Illustrasjonsbilde: Colourbox

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen: https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/Qy9vJW/idretten-er-ikke-syk-men-den-trenger-en-ny-retning 

De siste ukers oppslag om spiseforstyrrelser i idretten og sykeliggjøring av spesielt langrennssporten kan få mang en forelder til å frykte at deres sønn eller datter skal påføres skade fremfor god helse ved å delta i idrett.

Kulturredaktør i Fædrelandsvennen, Karen Kristine Blågestad, setter dette på spissen i sin lederkommentar 20. oktober. Vel skrevet, på sin plass og med en fremoverlent konklusjon vi applauderer; for mye snakk nå, ansvarliggjøring og handling må til. Dette skal vi komme tilbake til, men først må vi zoome litt ut. For er det virkelig slik at idretten er syk, svak og skral?

I en forskningsstudie basert på data fra over 13.000 ungdommer fra Ungdata-undersøkelsen i Agder fant vi at de ungdommene som deltok i organisert idrett hadde et kosthold med flere sunne matvarer og et mer regelmessig måltidsmønster, bedre søvnvaner, et høyere fysisk aktivitetsnivå, økt bruk av aktiv transport, mindre skjermtid og mindre bruk av rusmidler enn ungdommene som ikke deltok i organisert idrett. Andre forskningsstudier konkluderer i samme retning. Betyr dette at idretten er friskmeldt? Overhodet ikke.

I en kronikk i VG 8. oktober skrev vi om 10 myter knyttet til spiseforstyrrelser i idretten og understreker at vi har både nasjonal og internasjonal dokumentasjon på at det er en overhyppighet av spiseforstyrrelser i idretten på høyt nivå, spesielt i vektsensitive idretter. I en tidligere undersøkelse av norske landslagsutøvere fant vi at 20 prosent av de kvinnelige og 8 prosent av de mannlige utøverne hadde spiseforstyrrelser, sammenlignet med 5 prosent og 0,5 prosent i en ikke-konkurranseaktiv referansegruppe. I en nyere studie blant elever på toppidrettsgymnas fant forskere samme mønster med høyere forekomst blant utøvere (7 prosent) sammenlignet med referanse-gruppen (2 prosent). Forekomsten var også høyere blant idrettsjentene (14 prosent) enn idrettsguttene (3 prosent). Disse tallene er imidlertid utgått på dato, men erfaringen tilsier at problemet ikke er avtagende.

 

Finnes det andre historier om medaljens bakside? Selvsagt. Stadig nye medieoppslag viser at seksuell trakassering skjer, både i bredde- og toppidretten. Unge, sårbare kropper og sinn blir utnyttet på verst tenkelige måte. Her finnes det svært lite forskning, men en stor pågående studie ved Norges idrettshøgskole i samarbeid med Universitetet i Agder (UiA) søker å finne noen svar blant unge utøvere på idrettsgymnas. Internasjonal forskning antyder imidlertid at toppidrettsutøvere og unge utøvere har økt risiko, samt at kvinnelige utøvere er mer utsatt for seksuell trakassering enn mannlige utøvere.

Her er vi inne på noe sentralt, nemlig kjønnsforskjeller. Det hevdes at jentene prioriteres i norsk idrett, men det er ikke riktig! Jentene har mindre attraktive treningstider, dårligere konkurransebetingelser, mindre spalteplass i media og lavere premiepenger enn guttene.

Guttene får hoppe skiflygning, jentene blir nektet, gutter på juniornivå får bryte i VM, juniorjentene får ikke. Guttene får førsteprioritet i sykkelritt, jentene må vike. Guttene får mer fordelaktig konkurranseprogram i skiskytter-VM, jentene får mindre tid til restitusjon. Likelønn for lik innsats er også en utopi.

Og det stopper aldeles ikke der. Vi kan lese om jenter som må konkurrere i tettsittende drakter med bare rumper godt synlig og i fokus i alle tv-overførte kamper mens guttene kan benytte store skjorter og lange shortser, eller jenter som blir tvunget til å spille håndball i hvite shortser når de ber om å få slippe grunnet sin månedlige menstruasjonsblødning.

Disse eksemplene handler kanskje ikke om en syk idrett, men det handler om en idrett som fortsetter i de samme gamle sporene. Disse valgene går på bekostning av likere muligheter og mindre kjønnsforskjeller.

På UiA er vi klare for å ta et skikkelig krafttak. Vi arbeider for å etablere forskningssenteret FIDES (Female Inclusion & Development in Exercise and Sport). Vi ønsker å jobbe tverrfaglig, forske der skoen trykker og ikke minst gi tilbake til idretten det den trenger.

Vi trenger mer kunnskap om utfordringer som spiseforstyrrelser og seksuell trakassering, hvor jentene synes å være overrepresentert. Vi trenger mer kunnskap om hvordan vi kan øke andelen kvinnelige trenere og ledere i idretten. For å unngå et stort frafall fra idretten og for å trygge en god utvikling trenger vi mer kunnskap om hvordan trene jenter i sin pubertetsutvikling og innen sine toppidrettskarrierer, med sine unike hormonspeil. For jenter er ikke små gutter og kvinner er ikke små menn.

Vi ønsker å lede an i retningsforandringen idretten står overfor, og derav bidra til å snu det Blågestad skriver om at å velge bort idrett er blitt det sunne valget. Idrett er, og skal fortsatt være en trygg, inkluderende og helsefremmende arena. Vi må ansvarliggjøre idretten og få til en varig retningsforandring, og dette innebærer også en prioritering av forskningen. Kunnskap gjør oss klokere og akkurat innen dette feltet trenger vi nå mer klokskap!

Kilder:

National Library of Medicine

VG

National Library of Medicine

National Library of Medicine