Hoggormen har vært ute og modnet sædcellene sine siden februar

Det er våren som kommer. Derfor var planen å skrive en artikkel om at det livnar i lundar og lauvast i li. Om bier som buzzer og knopper som knoppes på busker og trær.

Naturen våkner, tenkte jeg å skrive. Men naturen har vært våken i hele vinter, ifølge zoolog og slange-ekspert Beate S. Johansen ved Universitetet i Agder Naturmuseum og botanisk hage.

Til og med slangene, som ifølge leksikon skal ligge i dvale fra omkring september til april, har ikke holdt seg inne. I dvalen.

Allerede i februar var de våkne, noen av dem. Tørt gress. Tørr lyng. Og der lå den, lys våken. Hoggormen lå og varmet opp sædcellene sine.

En grå hann-hoggorm parer seg med en svart hunn-hoggorm. Enkelte steder på Sørlandet er hoggormen gjerne heilt svart, uten det sikksakkmønsteret langs ryggen som er vanlig på hoggormer andre steder i landet. Foto: Beate Strøm Johansen.

Modner seg for damene

Han er ute i god tid. Hunn-hoggormen ligger ennå i dvale i sine underjordiske ganger.

Men hannen sover ikke lenger. Den er ute og gjør seg klar.

– Han modner sædcellene, sier Johansen.

«Modner» er altså fagordet. Hann-hoggormene må modne sædcellene før bruk.

– Det skyldes varmen, sier forskeren, at de er ute allerede i februar.

Det kan skyldes utålmodighet også, men forskeren vet jo ikke helt hvordan hann-hoggormen tenker.

Varmere langs bakken

Mange av oss hadde nok vinterklær ennå i februar, men Johansen påpeker at det er varmere langs bakken.

Det kan være opp mot 20 grader i gresstuster og lyng når sola står på. Hun vet det. For hun har målt med en håndholdt infrarød temperaturmåler. Hun har målt temperaturen på hoggormen også. Med den samme måleren. 18 grader var den i februar.

Forskeren måler også vær- og lysforholdene, med en håndholdt lysmåler. Og hun stikker en pinne inn i kjeften på så mange slettsnok hun rekker over. Hun tar DNA-prøver, og hun måler lengde og vekt.

Ja, hun tar DNA-prøver av hoggormen også. Men da bruker naturforskeren en annen metode. Hun tar prøver fra slangeskinn hun finner. Slanger skifter ham to ganger per sommerhalvår.

Beate Strøm Johansen tar en DNA-prøve av en buorm. Foto: Atle Christiansen

Kvelerslangen slettsnok

Det er slettsnoken (Coronella austriaca) zoologen leter etter når hun er ute og ser etter slanger. Men slangene har det med å holde til i de samme områdene, enten de er slettsnok, hoggorm eller buorm. De er verneverdige dyr, forbudt å drepe.

Områder med jordganger, lyngmarker, myrer og steinrøyser med busker og kratt er ideelt for slanger. Der trives de blant annet fordi de fort kan smette unna og hjemme seg.

Slanger er hemmelighetsfulle. Selv når de er i full vigør har de det med å ligge eller langsomt krype nokså lydløst i skjul bak lyng og buskas. De er bofaste også. De holder seg gjerne 3-400 meter fra overvintringsplassen sin. Ser du en slange, kan du være nokså sikker på at det er flere av dem i området.

Slettsnok-leting er Johansens yndlingsgeskjeft. Men forskeren noterer buorm og hoggorm også, selv om hun ikke har tid til å dokumentere alle ormearter like grundig.

En bataljon av slettsnoker

Johansen vet hvor mange slettsnoker det er på Møvik, det gamle militærområdet i Vågsbygd, 10-15 kilometer utenfor Kristiansand bysentrum.

Hun vet det helt nøyaktig. For hun har sett dem. Hun har fotografert dem. Og hun har telt dem. Alt sammen er notert i en liten felthåndbok. Og etterpå har hun ført det inn i et manuskript på datamaskinen, og der står det at det har vært 175 slettsnoker på Møvik i løpet av de siste fire årene.

Det må kunne kalles en bataljon slettsnoker på det gamle militærområdet. Med det har i hvert fall Møvik norgesrekorden på antall slettsnoker.

De store spiser de små

Området er det i hele tatt velegnet for slanger. Det bor både buorm, stålorm og hoggorm i det samme området, riktig nok ikke tett inntil hverandre.

– Slettsnoken kan gjerne spise små hoggormer og buormer, så de lever ikke helt ufarlig der ute, sier Johansen.

Zoologen kan avsløre at det foregår litt av hvert blant disse slangene. En av studentene hennes fant nettopp en oppspist slettsnok i magen på en annen slettsnok.

At slettsnoken driver utstrakt kannibalisme har ikke slangeforskeren noe bevis for. Det kan være tilfeldig at snoken spiste en av sine egne, men det kan også skyldes kamp om en make eller ekstrem sult. Ellers spiser den stålorm, spissmus, markmus og firfirsler.

Snoken er en kvelerslange, ufarlig for mennesker, men uheldig for den vesle buormen som langsomt mister pusten idet den blir kvelt av snoken.

Buormen spiller død og utsondrer en liklukt når den føler seg truet. Foto: Beate Strøm Johansen.

En større buorm kan forresten også spise en liten slettsnok. I det hele tatt er det ikke trygt å være liten i naturen. Det er best å være stor.

– De store ormene har lite å frykte fra andre ormer, men en liten hoggorm, buorm eller slettsnok kan fort bli spist av en større orm, sier Johansen.

Den mest hemmelighetsfulle slangen

Slettsnoken lever en skjult tilværelse under steiner og i vegetasjonen, og den regnes for den vanskeligste slangearten i Europa å studere.

Vi vet mer om den nå. Johansen startet et forskningsprosjekt på slettsnokens biologi i 2018. Siden den gang har hun presentert flere fagartikler om slangen. Et utvalg er listet opp nederst i artikkelen. 

Nå vet vi blant annet at snoken røver fuglereir. Den parer seg mange ganger i året. Vi vet hva den spiser, og vi vet hvor mange de er. Johansen har blant annet forbedret kartet over slettsnokens utbredelse i Norge.

Både artskartet i artsdatabanken.no og artsobservasjoner.no er blitt bedre. Hun har lagt inn 513 slettsnokobservasjoner i kystsonen fra Oslofjorden til Sørlandet på artskartet. 175 av dem fra Møvik kommer i tillegg.

Hann-hoggormen har forresten vært litt fram og tilbake mellom lyngtustene ute og jordgangene inne siden februar. Men i april kommer både hanner og hunner ut, både hoggormer, buormer og slettsnoker kommer. Det er våren som kommer.

Kilder og utvalgte fagartikler:

• Dokumentert paring: I publikasjonen Slettsnok - parring og fødsler dokumenteres for første gang slettsnokparringer i Norge. For første gang viser forskeren at norske slettsnok parer seg både om våren og om høsten.
• Slettsnok som eggrøver: For første gang i verden er det publisert foto-dokumentasjon av en slettsnok som klatrer opp i et tre og sluker alle eggene i et fuglereir. Artikkelen er et samarbeid mellom Beate Strøm Johansen og hobbyfotograf Øystein Flaatten som dokumenterte paringen med mobiltelefonen.
• Leksikonartikkel: Her kan du lese Beate Strøm Johansens artikkel om slettsnoken i Store norske leksikon (snl.no).