0
Hopp til hovedinnhold

Hjernen er ikke alene om matematikken

Kroppen og sansene spiller en avgjørende rolle for vår matematiske tenkning. 

Barn som gjør matte.
Matematisk tenkning, som all annen tenkning, er en kroppslig aktivitet. Alle sansene tas i bruk når vi løser matematiske problemer. Vi danner forståelse for matematiske sammenhenger gjennom kroppslige og sanselige erfaringer, skriver kronikkforfatterne.

Forskere fra Universitetet i Agder publiserer relevante artikler under Forskningsdagene 2020, 16.-27. september. Denne stod først på trykk i Fædrelandsvennen 23. september. 

Mange ser på matematisk tenkning som noe som foregår i hodet og er uavhengig av kroppslige og sanselige erfaringer. Er det sånn? 

Vi starter med et eksempel: Lukk øynene, hold hendene på ryggen og forsøk å løse følgende regnestykke: 19 · 7 + 354 - 275 

Vi antar at mange fikk problemer med å løse regnestykket i hodet? Kanskje kjente dere på behovet for å bruke kalkulator, gjøre om på tallene, bruke fingrene til hjelp eller kanskje bruke papir og blyant? Gjerne en kombinasjon av flere av disse tingene. Men betyr det at dere ikke kan tenke matematisk? 

Nyere forskning på barns møter med matematiske problemstillinger, viser at matematisk tenkning skjer fra tidlig alder. Den er avansert og langt fra noe som bare foregår i hodet. 

Et sentralt poeng er at vi mennesker erfarer og danner forståelse av verden gjennom sansene. Vi hører, ser, berører og beveger oss i verden. 

Matematisk tenkning, som all annen tenkning, er en kroppslig aktivitet. Alle sansene tas i bruk når vi løser matematiske problemer. Vi danner forståelse for matematiske sammenhenger gjennom kroppslige og sanselige erfaringer.

Både barn og voksne er helt avhengige av å benytte både fingre, pinner, klosser, papir og blyant, kalkulator eller andre kroppslige, fysiske og digitale redskaper for å løse matematiske problemer. Ikke minst benytter vi symboler og språk for å løse problemer og tenke matematisk. 

Det var nettopp gjennom kroppslige og fysiske redskaper at matematikk ble skapt i det babylonske riket for mer enn 4000 år siden, for å dekke et behov for presis kommunikasjon og til å løse praktiske problemer.

Matematisk tenking er dessuten en mellommenneskelig aktivitet. Ingen er alene om å produsere nye matematiske ideer. 

Matematikere verden over drøfter matematiske problemstillinger med kolleger. Små barn henvender seg til voksne for å skape mening og forstå matematiske sammenhenger i omverdenen sin. Babylonerne utviklet kileskriften nettopp for å kunne diskutere og kommunisere matematiske problemer og ideer med hverandre. 

Et eksempel fra doktoravhandlingen til en av forfatterne (Svanhild Breive) illustrerer hvordan to barn (5-6 år gamle) sammen argumenterer for hvorfor en dukkevogn har speilingssymmetri, altså at den har to like men speilvendte sider. 

Barna benytter tre ord («der», «og», og «overalt»), resten av argumentasjonen foregår ved bruk av rytme, peking og fysiske objekter. Barna peker først på punkter på dukkevognen som ser ut til å være like på begge sider, dvs. gir eksempler på punkter (f.eks. hjulene) som ser ut til å ha blitt speilet mot hverandre. De ender til slutt med en generalisering av at hele vognen ser ut til å ha to like og speilvendte sider. 

Barna viser og ser, snakker og lytter, tar på og beveger seg og dukkevognen for å kommunisere matematikken. Alle sansene er i bruk samtidig i utviklingen av den matematiske ideen. Barna tenker bokstavelig talt med hendene og kroppen og de tenker sammen med hverandre.

Matematisk tenkning er altså ikke noe som kun foregår i hodet, den er i stor grad både konkret og kroppslig. Dette gjelder på alle nivåer, fra oldtidens vitenskapsmenn til nåtidens matematikere som utvikler helt nye matematiske ideer ved å bruke dataverktøy, skrible på tavler, snakke med kolleger, og gjennom dette skape ny matematisk innsikt.  

Mellommenneskelig kontakt, språk, rytme, gester og bruk av konkreter er altså sentralt for utvikling av matematisk tenkning. Hvilke konsekvenser har det hatt for barnas utvikling av matematisk tenkning når skolen har vært stengt undere koronapandemien? 

Vi mener at betydningen av nedstengningen, i hvert fall på kort sikt, kan ha vært negativ for barnas matematiske utvikling.  Matematikkundervisningen foregikk over digitale plattformer og som aleneaktivitet hjemme. Vi antar det var store forskjeller i hvilken støtte barna fikk i sin matematiske tenkning hjemme. 

For barn i barnehagealder, der enda mer av matematiske inntrykk og bearbeiding skjer i sosiale aktiviteter, antar vi at de negative konsekvensene kan ha vært enda større enn i skolen. 

Vi ønsker ikke å avslutte kronikken med et nedslående perspektiv på effektene av nedstengingen. Vi vil heller understreke enda en gang hvor viktig barns samspill med hverandre, voksne og omgivelsene er for utviklingen av deres matematiske forståelse og tenkning.

Hjernen er viktig. Men den er ubrukelig uten kroppslig og mellommenneskelig samhandling.