0
Hopp til hovedinnhold

Historie-professoren som ser stort på det

Historiefaget fikk en utfordring da postmodernistene i 1990-årene utbasunerte at tiden var ute for de store fortellingene. Det vil professor Knut Dørum ved Universitetet i Agder gjøre noe med. Idealene er de store historiefortellerne blant historikerne. 

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Knut Dørum
Historikerne må legge mindre vekt på case-studier og bli flinkere til å generalisere og se helheten i historien, mener Knut Dørum, professor i historie ved Universitetet i Agder. (Foto: Atle Christiansen)

– Jeg vil skrive sammenfatninger av store historiske perioder og epoker, og ikke nøye meg med nitide analyser av enkeltfenomener, sier Knut Dørum.

UiA-professoren vil se stort på det. Da postmodernismen kom til landet, brakte den ifølge professoren mye nytt og positivt med seg, blant annet skepsisen til vitenskapsspråket og den manglende bevisstheten om at hver forsker er talsmann for interesser, bakgrunn og forskerskoler.

Ulempen var at det for historikerne ble vanligere å bli spesialister på små felter enn å skue over det hele og lage dristige sammenfatninger, slik de gamle historikerne kunne.    

– Historiefagets viktigste norske forfattere er Jens Arup Seip og Knut Mykland. De har dannet skole og er vanskelig å komme utenom, også for dagens historikere. Vi er fremdeles preget av deres perspektiver på norsk historie, sier Dørum.

Presise analyser

Han mener Seip blir stående som et ideal for historikerne fordi han presenterte sterke og presise analyser. Dessuten nøyde han seg ikke med analysene, han gjennomførte sammenfatninger (synteser) av historien.

– Seip evnet å sammenfatte historien i korte og fyndige vendinger. Han skrev med stor presisjon og eleganse, og presenterte treffsikre analyser. Det var stor kunst det Seip gjorde. Selv titlene på bøker og artikler er minneverdige oppsummeringer av historiske epoker og problemer, og de er nærmest gått inn i historien som faste historiske problemstillinger, sier Dørum.

Han nevner eksempler som ”Om det opinionsstyrte enevelde”, ”Et regime foran undergangen” og ”Schweigaard og liberalismens dilemma”.

I dag er ikke Jens Arup Seip pensum i like stor grad som tidligere. Men ifølge Dørum blir det alltid referert til Seip. Han nevner ”Utsikt over Norges historie”, bind 1 og 2 (1974 og 1981) som de viktigste Seip-bøkene.

– Seip er en unik historieforteller, til og med hans metodebok fra 1940-årene er ennå viktig. Der tar han et oppgjør med den dominerende materialistiske og Marx-inspirerte måten å betrakte historien på, sier Dørum.

Klar begrepsbruk

Seip brukte metaforer som var både oppsiktsvekkende og klargjørende. Tiden etter 1945 kalte han for eksempel ”Ettpartistatens periode”, fordi Arbeiderpartiet satt med makten helt fram til Kings Bay-ulykken i 1962.

– Seips begreper, metaforer og teorier om embetsmannsstaten, ettpartistaten og tanken om det vikarierende motiv og maktens skjulte motiver blir stadig gjennomtenkt på nytt av dagens historikere. Seip står for en mistenksomhetens skole hvor det handler om å avkle og avsløre maktens egentlige beveggrunner. Dette noe kyniske menneskesynet til Seip har fått kritikk, men ikke tilstrekkelig til at hans analyser ikke gjelder lenger, sier Dørum.

I følge Dørum stod Seip stadig i hissige debatter med kolleger. Synspunktet hans var blant annet at modeller var tvangstrøyer og begrenset utsynet for historien.

– Seip er mannen som avviste modeller og generaliseringer og selv brukte dem i stort monn, sier Dørum.

Den kyniske analytikeren og predikanten

Mens Seip var den smånevrotiske, kjølige og elegante analytikeren, hadde Knut Mykland andre egenskaper.

– Mykland var den karismatiske predikanten og fortelleren, sier Dørum.

Blant Myklands viktigste bidrag er bind 9 av Cappelens norgeshistorie, et historieverk han også var redaktør for.  

– Mykland har en enorm status blant historikerne, han er arvtaker etter Sverre Steen, en annen av de store fortellerne. Mykland skriver suggererende og malerisk. Samtidig var han en stor tenker og analytiker, sier Dørum.

Ingen arvtakere

Dørum sliter med å nevne historikere som har tatt over arven etter Seip og Mykland.

– I dag er historikerne gode på små flater. De har stor kunnskap på små felter, men ingen vilje for store synteser og evne til å se sammenhenger. Mange har litt av Seip og litt av Mykland i seg, men få når deres høyder, sier Dørum.

Han savner historikere med evne til å se de store linjer og formulere interessante og oppklarende sammenligninger og sammenhenger.

– Historikerne må bort fra dyrkingen av spesialområder. Skal vi bli gode historikere, må vi bli flinkere til å se sammenhenger. Det er for mye vekt på case-studier i dag. Det er et problem for hele humaniora; forskningen blir ikke god når forskeren er skeptisk til synteser og den store sammenhengen, sier Dørum.