0
Hopp til hovedinnhold

– Halvhjertet fra kunnskapsministeren

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tar ikke konsekvensene av sitt eget forslag om å lage en liste over Norges viktigste kunst og litteratur. Det mener Unni Langås, professor i nordisk litteratur ved Universitet i Agder.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Unni Langås, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder
– Våre store kunstnere er først og fremst store kunstnere, dernest norske, sier Unni Langås, professor i nordisk litteratur ved Universitet i Agder. Foto: Kjell Inge Søreide.

– Han vil ha kanon, men han vil ikke ta konsekvensene av det. Det mener jeg er halvhjertet, sier Langås.

Professor Unni Langås ved Universitetet i Agder (UiA) har liten tro på kanonprosjektet til kunnskapsministeren. Selv lager hun en ny kanon hver høst. Da setter hun opp pensumlistene på nordisk ved Universitet i Agder.

– Jeg vet ikke hva kunnskapsministeren skal bruke en liste over de viktigste bøker og kunstverk til. Jeg bruker min liste til å peke på mangfoldet i norsk og nordisk litteratur, og til å undervise studentene, sier Langås.

Langås mener kunnskapsministeren med et pennestrøk kunne ha innført en ny kanon, hvis han virkelig ville.    

– Som kunnskapsminister kan han innføre kanon i Læreplanen, men det vil han ikke. Dermed blir det noe halvkvedet over hans ønske om å lage en kanon, sier Langås.

Verken på grunnskolen eller videregående skole er det listet opp i Læreplanen hvilke forfattere som bør leses. Langås ser ingen grunn til en opplisting av landets viktigste bøker i Læreplanen. Hun mener det kommer klart fram i Læreplanen at elevene skal lese sentrale bøker fra ulike epoker i norsk og nordisk litteratur.

– Vi underviser ikke i uviktige bøker. Våre studenter blir kjent med mange forfattere og et bredt spekter av den sentrale litteraturen fra vår kulturkrets. Når studentene senere ender opp i skoleverket eller andre steder, skal de være i stand til å velge sentrale verker, sier hun.

Hun vil helst unngå å skape en streng kanon.

– Kanon er åpen og foranderlig, og noen forfatterskap har selvsagt etablert seg som viktigere enn andre, sier hun.

Bloom og kvinnelitteraturen

Langås er klar over at mange er ihuga tilhengere av kanon. Både her hjemme og i utlandet kommer det med jevne mellomrom bøker og artikler som løfter fram glemte bøker som noen bør huske på. Særlig amerikaneren Harold Bloom førte til mye debatt da han lanserte sin bok, Vestens litterære kanon (1994).

– Bloom kom med sin kanon i en bestemt sammenheng i 1990-årene. Han følte at den vestlige, hvite og maskuline kulturkanon var truet av kvinner, etniske grupperinger og nye seksuelle orienteringer og lanserte dermed et slags forsvarsskrift for det han mente var det viktigste den gangen, sier Langås.

Hun medgir samtidig at hun selv har bidratt med slike forsvarsskrifter for glemte forfattere.

– Da vi arbeidet med de store verkene om norsk og nordisk kvinnelitteraturhistorie i 1980- og 90-årene, var det blant annet for å rette opp skjevheter i forvaltningen av tradisjonen. Vi skrev i opposisjon til den maskuline dominansen i litteraturhistorieskrivingen og minnet om viktige forfattere som ikke hadde fått nok oppmerksomhet, sier Langås.

Gjengangere

Hun ser nok fremdeles behovet for å holde fram mange av de kvinnelige forfatterne som ble trukket fram den gang. Men professoren er imot en sentralstyrt kanonisering av litteraturen.

Likevel er det flust av gjengangere på pensumlistene for studenter som studerer nordisk ved UiA. Edda-dikt og folkeviser, sagalitteratur og Dorothe Engelbretsdatter, Camilla Collett og Amalie Skram og Henrik Ibsen og Tarjei Vesaas er blant gjengangerne.

Men vi skjønner på Langås at hun vil ha friheten til å velge hvilken Vesaas- og Skram-bok og hvilke dikt av klassikere som Edith Södergran og Inger Christensen hun skal ha på pensum til enhver tid.   

– Vi forvalter klassikerne og de sentrale verkene. Det betyr at vi velger hva vi legger vekt på fra år til år. Det er åpenbart at noen forfattere og enkelte bøker oftere står på pensum enn andre. Men på UiA lager vi på en måte kanon før hvert eneste semester: Vi lager pensumlister der vi ikke bare legger vekten på enkeltverket, men på verket i sammenheng med resten av de bøkene vi legger opp, sier hun.

Klassikerne

Langås er mer interessert i å snakke om klassikere enn kanon.

– Det som skaper en klassiker, er at verket fremdeles vekker interesse, peker ut over det lokale, inspirerer andre forfattere og tiltrekker seg stadig nye forskere. Da lever verket og er en klassiker, sier hun.

Etter professorens definisjoner peker klassikerne ut over sin tid og har en universell tematikk. De klassiske verkene dreier seg slett ikke primært om det norske.

– Klassikerne dreier seg om noe mer allment menneskelig. Holberg var dessuten mer dansk enn norsk. Ibsen bodde store deler av sitt liv i Italia. Kriteriet fra Røe Isaksen er at listen skal være norsk. Men våre store kunstnere er først og fremst store kunstnere, dernest norske, sier Langås.

Hun mener det er ideologisk sneversynt å lage en kanon som demonstrerer hva som er norsk og verdifullt.

– Røe Isaksen ser ut til å legge opp til en renselsesprosess av litteraturen, og det tiltaler meg ikke. Det synes jeg er betenkelig. Da ser du bort fra det urene som preger all kultur. Ibsen er først og fremst en stor kunstner, ikke en stor nordmann, sier Langås.

Neste uke tar vi kanondebatten med oss videre til et annet institutt på UiA.