Håp og frykt i koronakrisen

Det gjør vondt å høre en 16 år gammel ungdom tale slik om fremtid og håp. Greta Thunberg har heldigvis uttrykt seg annerledes om fremtiden i andre sammenhenger. Hun har ikke gitt opp håpet om at vi er i stand til å endre våre praksiser og holdninger til natur og klima. Det er den naive tale om håp hun ikke lenger vil høre, den som sier: «Sov nå, lille venn! Alt går bra til slutt!» Derfor bruker hun faktabasert kunnskap og kraftfull retorikk i tale etter tale for å vekke oss voksne og få oss til å handle nå. Hun kombinerer frykt, realisme og håp. Hun kan lære oss noe midt i det sjokket vi nå er inne i etter at koronakrisen ble en global trussel. Hun kan lære oss noe om at vi både skal møte krisen med frykt, kunnskap og håp.

«Håpets teolog» blir han kalt, Jürgen Moltmann som stadig sitter og skriver sine bøker i Tübingen i en alder av 90 år. For noen år siden gav han ut boken «Håpets etikk», som ikke minst tar for seg klimakrisen og frykten for total økologisk kollaps. I begynnelsen av denne boken ligner han Greta Thunberg. Her skriver han at det blir feil å sette realisme og håp opp imot hverandre som motsetninger. En bærekraftig etikk, og også politikk, må kombinere realisme og håp. «Realismen lærer oss om virkeligheten, om hva som er. Håpet vekker vår sans for hva som er mulig, hva som kan bli.»

Moltmann er i den samme boken også opptatt av at frykt er viktig, og at frykt kan føre noe godt med seg. Den gjør oss i stand til å identifisere farer og gjøre fornuftige og kreative valg. Uten frykt vil vi ligne folket i Pompei som ikke klarte å tolke signalene fra Vesuv og som fortsatte sine liv som om ingen fare truet. Men møter vi fremtiden bare med frykt, kan den lamme og passivisere oss. Vi trenger både fryktens etikk og håpets etikk for å komme gjennom en krise, skriver den gamle mesteren.

Dette er gamle tanker i filosofiens historie. Aristoteles skrev om frykt i sin bok om retorikk på 300-tallet før Kr. «Frykt kommer fra den smerte som oppstår når vi tegner mentale bilder av fremtidige onder», skriver han. Og dette mener han er noe av det som kjennetegner mennesket fremfor dyr. Vi kan forestille oss det som kommer og tegne bilder av det, håpsbilder og fryktbilder. Kanskje vi skal være mer forsiktige med å uttale oss om forskjellene mellom mennesker og dyr. Her endres kunnskapsgrunnlaget hele tiden. Vi vet mer i dag om hvor like vi er enn Aristoteles visste. Men faktabaserte prognoser om hva som vil skje i fremtiden, er det bare mennesker som kan sette opp, og ekspertene blant oss.

Nå er mediene fulle av eksperter som gir fakta og prognoser til våre mentale bilder av hva som kan komme. Det er nødvendig. Vi må tåle å høre om matematikken som kan fortelle oss om sannsynlige eller mulige tall på smittede, innlagte og døde. Vi må tåle denne realismen og støtte våre myndigheter når de treffer svært konsekvensrike valg på grunnlag av tilgjengelig kunnskap. Vi har heldigvis andre og mer realistiske ledere enn USA har for tiden, og nå har vi til og med politiske ledere som ser ut til å kunne samarbeide godt på tvers av partigrenser. Det gir også grunn til håp.

Håp trenger næring. Det håpende menneske trenger noen signaler hun kan tolke som tegn på at det er liv på den andre siden og muligheter for å komme dit. Derfor kaster vi oss over nyhetene om at krisen synes å være under kontroll i Kina, Sør-Korea, Taiwan og de første små landsbyene som ble rammet i Lombardia. Vi leser dem som meldinger om at dette kan også vårt land og vår landsdel klare. Men forutsetningen er jo at vi kan stole på den informasjonen som kommer. Og her har både våre myndigheter og journalister en viktig oppgave å ivareta: De må fortelle oss sannheten. Vi tåler å høre den, og det motsatte, løgnen, tåler vi slett ikke.

De viktigste håpsinstitusjonene som finnes i samfunnet, er barnehagene, skolene, høyskolene og universitetene. Hvis vi virkelig mener at alt går rett til helvete på grunn av klimakrise og koronakrise, kan vi kanskje heller stenge dem for godt. Skolen gir mening fordi den er bygget i troen på at det finnes en fremtid, og at det nytter å forberede seg på denne fremtiden. Jeg forstår at vi måtte lukke ned våre utdanningsinstitusjoner nå, men et av de virkelig store gjennombruddene i håpets politikk vil skje den dagen de åpner igjen.

I mellomtiden får vi lære av Greta Thunberg og Jürgen Moltmann at det er mulig å kombinere realisme, frykt og håp. La oss lære av de tegnene på håp som finnes rundt oss: Mange blir friske igjen. Noen går på strendene og plukker plast. Helsearbeidere over hele verden praktiserer profesjonalitet og nestekjærlighet, trøster, lindrer og redder liv. Huset brenner, men folk slukker.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 18. mars.