0
Hopp til hovedinnhold

Gjør som Haaland!

Toppidrettsutøvere kan utvikles på bekostning av bredden. Men de kan også utvikles som Erling Braut Haaland, sammen med bredden.

Bryne-spillerne på gutter 16-laget i 2015, foto
Satsingen på kameratskap bidro til at spillerne holdt sammen fra barndom til ungdom. Her er Bryne-spillerne på gutter 16-laget i 2015. Foto: Jærbladet.
Marin Kjeøen Erikstad, foto

Marin Kjeøen Erikstad

Denne kronikken ble først publisert i VG 19. mars.

Erling Braut Haaland er kanskje det beste eksempelet på at toppidrettsutøvere kan utvikles sammen med bredden. Med mottoet «flest mulig, lengst mulig, best mulig», klarte Brynes 99-årgang å utvikle Haaland og fem andre profesjonelle fotballspillere, samtidig som de tok vare på bredden.

I en ny studie fra UiA viser vi at trivsel, mestring, samhold og jevnbyrdig konkurranse er noen av lagets kjennetegn. Ikke seleksjon, resultatfokus eller ekskludering.

I idretten ser vi en tendens til at voksne organiserer en stadig større del av barnas aktiviteter, mens lek og allsidighet settes til side. Flere argumenterer for at barn og unge må involveres i systematisk og målrettet trening fra ung alder for å bli best mulig. De beste bør trene sammen med de beste. Resten kan trene med b- og c-lag.

Samtidig viser både forskning og praktisk erfaring at tidlig spesialisering ser ut til å øke risikoen for belastningsskader, utbrenthet, og frafall.

Er det prisen vi er nødt til å betale for å utvikle fremtidens toppidrettsutøvere? Forskningen på temaet antyder at svaret er nei.

For eksempel fant en studie fra Tyskland at de som ble tyske landslagsspillere i fotball hadde trent mer på løkka som barn, og spesialisert seg senere sammenlignet med spillerne som ble amatører.

Ser vi på treningsmengden til Haaland og co, så trente de 1-2 organiserte fotballøkter i uken frem til 10-årsalderen. Øktene ble beskrevet som morsomme og av høy kvalitet. Utvikling av ferdigheter, spill og jevnbyrdig konkurranse var noen av nøkkelingrediensene. Øktene inspirerte også til egenaktivitet.

For det var på løkka Haaland og de andre ivrige la ned de fleste timene med fotball. Det ser altså ikke ut til at det er nødvendig å sluse barn inn i opplegg med store mengder systematisk trening fra ung alder – selv om det eneste vi hadde tenkt på er å utvikle best mulig utøvere.

Mye tyder tvert imot på at barn må trives med sine aktiviteter for å bli gode, og at indre motivasjon er en sentral faktor for å delta over tid. Da bør selvbestemmelse og lek være sentralt i barns involvering i idrett. Ikke systematikk og prestasjonsjag.

Det finnes selvsagt flere gode eksempler på at man kan bli god ved tidlig spesialisering. Av Ingebrigtsen-brødrene er Jakob den som har levert på det høyeste nivået. Han, er også den som startet tidligst med systematisk kvalitetstrening. Men ser vi på det store bildet er det altså mye som tyder på at det er uheldig om vi forsøker å organisere barneidretten etter treningsopplegget til Ingebrigtsen-familien.

Mens det store flertallet av norske barn og unge er innom organisert idrett, ender kun en svært liten andel opp som toppidrettsutøvere. Da bør vi huske på at idretten kan være en fantastisk arena for å utvikle blant annet vennskap, samhold, respekt og fysisk form.

Et trygt og godt sosialt miljø skaper gode rammer for inkludering, samhold og utvikling. Ikke bare for de som deltar i idrett for lek og sosiale motiver, men også for de med ambisjoner om en toppidrettskarriere.

Treneren er også viktig for unge utøvere. Men å være en god trener handler ikke bare om øvelsesutvalg, treningsplanlegging og taktikk. Den tyske fotballtreneren Julian Nagelsmann har sagt at 70 prosent av trenerrollen er sosial kompetanse. På toppnivå.

Dette sammenfaller også med funn fra studien på Bryne-miljøet. Treneren Alf Ingve «Alfi» Berntsen har UEFA-A lisens og kamper for aldersbestemte landslag. Men hans kanskje fremste egenskap som trener er den gode relasjonen han skapte med spillerne. Alle på laget skulle bli sett og inkludert. Og alle skulle få like muligheter til å utvikle seg.

At trenere i barne- og ungdomsidrett er gode rollemodeller, ser styrkene i menneskene rundt seg, utfordrer utøverne og bryr seg om de som mennesker er kanskje vel så viktig som å velge riktige øvelser.

Med dette mener jeg ikke å undervurdere treneres idrettskompetanse. Men lederstil og sosiale ferdigheter bør fremheves når vi skal finne og utvikle gode trenere for barn og unge.

«Han/hun var talentfull, men mistet motivasjonen» er noe vi dessverre hører for ofte. Man kan lure på om 12-åringen har blitt for god til å være i treningsgruppen sin lenger. Er det da riktig å sende ungen på sykkel eller buss til en annen by eller bydel fordi treningsgruppen der er sportslig bedre? Eller er det bedre å bli i lokalmiljøet et år eller to til, og heller legge inn litt ekstratrening eller hospitering?

Når vi forsøker å legge til rette for unge som ønsker å bli veldig gode bør vi ikke bare tenke på det som skjer av trening. Den promillen som ender som toppidrettsutøvere, vil også være tjent med å være i et nært og godt treningsmiljø med gode venner. Og en trener som både bryr seg om at de har det bra, og legger til rette for at de kan nå toppen.

Og som husker på det viktigste; at idretten forblir en arena for mestring, fellesskap, og gode opplevelser for alle.