Gir ut storverk om skillingsvisene i Norge

(Hør visen her)

– Ja, det er virkelig et stort materiale. Jo mer vi har kikket på det, desto mer overrasket har vi blitt over hvor omfattende og mangfoldig det er.

Bjarne Markussen

Det sier professor Bjarne Markussen (bildet) ved UiAs Forskningsruppe for sanglyrikk. Siden 2018 har han og forskningsgruppa samarbeidet med forskningsprosjektet «Skillingsvisene i Norge 1550-1950» ved NTNU i Trondheim, ledet av førsteamanuensis Siv Gøril Brandtzæg. Det er det største forskningsløftet som er gjort på skillingsviser i Norge, med til sammen 25 bidragsytere. 

– Det finnes mange tusen skillingsviser i norske arkiver og biblioteker. Både Nasjonalbiblioteket og NTNU har gjort en stor jobb med å katalogisere og digitalisere dem. Det er et svært interessant stoff å dykke ned i. Skillingsvisene er både kulturhistorie, mediehistorie og litteraturhistorie. De ble produsert som billige, men lønnsomme trykksaker, og distribuert direkte fra trykkeriet eller av omreisende selgere, både menn og kvinner. Det var enkle, sangbare tekster med et folkelig perspektiv, forteller Bjarne Markussen.

Et eksempel er dette skillingstrykket fra 1775 med visen om Margretha fra Trondheim som er dømt til døden for å ha kastet babyen sin i en gjødselhaug. Forsideteksten er som følger:

En bedrøvet synderindes navnlig Margretha Nielsdatter Halstads veemodige Klage-Sang

Over Hendes begangne Barne-Fødsel i Dølsmaal, og udøvede Mord paa sit eget Foster;

Hvorfor hun er dömt til at miste sit Hoved, som skal sættes paa Stage, men Legemet nedgraves i Jorden.

Hvilken verforttiente Straf hun skal udstaae ved Stenberget uden for Trondhjem i Februarii Maaned 1775.

Eenfoldig sammensat i hendes Fængsel, og forfattet under den Melodie: Hjertelig mig nu lengtes.

Trondhjem, trykt Aar 1775

Salmen det vises til i teksten er komponert og skrevet av den tyske presten Christoffer Knoll i 1599, og handler om livets slutt. Den kom inn i norske salmebøker i 1696, og var dermed godt kjent av folk flest da Margreta ble henrettet. Musikken som visen ble sunget etter kan du høre her. Selve salmeteksten kan du se her.

Datidens sosiale medier

– På mange måter kan vi si at skillingsvisene var datidens sosiale medier. De beskriver store og små hendelser i livet, kjærlighet og ulykker, henrettelser og naturkatastrofer. På godt og ondt, for også den gang fantes det «nettroll». Samlet sett gir de et fascinerende innblikk i hvordan folk hadde det og hva de var opptatt av i sin samtid, sier Bjarne Markussen.

Resultatet av samarbeidet er nå utgitt i to kultur- og litteraturhistoriske bøker på til sammen drøyt 1100 sider: Skillingsvisene i Norge 1550 – 1950. Studier i en forsømt kulturarv, og oppfølgeren Arven fra skillingsvisene. Fra en sal på hospitalet til en sofa på IKEA.

Kom med trykkeriene

FREM FRA GLEMSELEN: Bok 2 tar for seg arven etter skillingsvisene, hvordan de fortsatt påvirker norsk musikktradisjon.

Den første boka, som hovedsakelig er skrevet av forskerne tilknyttet NTNU, tar for seg viser i såkalte skillingstrykk i perioden 1550-1950. Trykkene var små sanghefter som ble solgt for en skilling eller to. Det var et svært populært medium, både i Norge og ellers i Europa. De formidlet blant annet nyheter – i sangform – før det fantes aviser her til lands. Sjangeren var født to hundre år før romanen ble populær, og før etableringen av trykkpressen i Norge på midten av det syttende århundre, sirkulerte visene i en muntlig kultur, som en av hovedkanalene for underholdning for et bredt publikum.

Norges første nyhetsmedium

Skillingsvisene skulle både leses og synges, og hadde et viktig formål i å formidle sladder og lettfattelige nyheter, om både utenlandske, nasjonale og regionale hendelser: forbrytelser og henrettelser, bybranner og epidemier, kometobservasjoner og forlis, naturkatastrofer og skøyteløp. Men også kjærlighetssanger og patriotiske sanger var populære.

På grunn av den sene utviklingen av trykte aviser i Norge – den første ble etablert på 1760-tallet – gikk faktisk skillingsvisene forut for avisene i å rapportere og kommentere nyheter. Alene dette gir skillingsvisene en viktig rolle i utviklingen av en mediekultur i Norge.

Fra det religiøse til det verdslige

Skillingsvisene hadde et sterkt religiøst innhold i de første 200 årene. Utover 1800-tallet ble den religiøse forkynnelsen dempet ned, slik at visene fra 1850-tallet og fremover i større grad ble verdslige sanger – og det er disse vi først og fremst forbinder med skillingsviser i dag: Sentimentale viser om tapt kjærlighet, forsømte barn og Titanics forlis. Skillingstrykkene som medium som opphørte rundt 1950, da radio, grammofon og notetrykk hadde tatt over formidlingen av sanger til folk flest.

Alf Prøysen og Ole Paus

SAMLET PÅ SKILLINGSVISER: Alf Prøysen lot seg inspirere av skillingsviser. Han samlet på og etterlot seg også en sgtor og sentral samling viser. (Foto: Wikipedia commons)

Den andre boka tar for seg arven etter skillingsvisene og ser på hvordan visene fremstår i nye medier, fra 1920-tallets revyviser til 2020-tallets koronasanger på internett. Denne boka er initiert av Forskningsgruppe for sanglyrikk ved UiA, hvor nesten alle bidragsyterne er medlemmer.

– Skillingsvisene har vært viktige inspirasjonskilder for Alf Prøysen, Elias Akselsen, Ole Paus, Else Michelet og andre – inkludert Norges mestselgende plateserie gjennom tidene: Frem fra glemselen. Slik viser boka på hvordan arven er ført videre i moderne tid, sier Bjarne Markussen. Prøysen samlet skillingsviser og lånte trekk fra dem. I amerikansk tradisjon har Bob Dylan på tilsvarende måte vært inspirert av broadside ballads. Også dette er det et kapittel om i boken, skrevet av UiA-professor Michael Prince.

Når historiske stiltrekk brukes i nye medie- og samfunnsmessige sammenhenger, får de også nye funksjoner. Det gjelder ikke minst når den opprinnelige brukssituasjonen forsvinner, som i rallarvisene og nyhetsvisene. I dag kjenner vi nyhetene lenge før en visesanger rekker å lage en sang om dem, så når sangen endelig kommer, får den en kommenterende og ofte satirisk funksjon, snarere enn en nyhetsformidlende funksjon.

– Vi ser blant annet at stiltrekk som før skulle garantere autentisitet – for eksempel nøyaktige opplysninger om navn, sted og stilling – kan få en komisk effekt, som når Ole Paus synger «Balladen om politiinspektør Rynning-Tønnesen og sekretær Andreassen ved Bergen Politikammer». Men de moderne sangene har likevel beholdt den folkelige stilen og den samtidsorienterte vinklingen, så arven etter skillingsvisene er tydelig til stede i kulturen, sier Bjarne Markussen.