0
Hopp til hovedinnhold

Geografi for universitets- og høgskolesektoren

Struktur. Man hadde ingen nasjonal mening om den regionale orden, bortsett fra at den skulle slankes og stå prøven i møte med Finansdepartementets og Nokuts krav, skriver Jon P. Knudsen og Torunn Lauvdal.

Førsteamanuensis Jon Paschen Knudsen og professor emerita Torunn Lauvdal er redaktører for boken om den regionale UH-sektorens framvekst og betydning: "Geografi, kunnskap, vitenskap". Boken ligger åpen for nedlasting hos forlaget Cappelen Damm Akademisk - se lenke i teksten. Tirsdag 22. oktober arrangerer Universitetet i Agder, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Stavanger og Nord universitet en konferanse med tema "Utdanningseksplosjonen: Hvor står vi nå, og hvor går veien videre?"

Førsteamanuensis Jon Paschen Knudsen og professor emerita Torunn Lauvdal er redaktører for boken om den regionale UH-sektorens framvekst og betydning: "Geografi, kunnskap, vitenskap". Boken ligger åpen for nedlasting hos forlaget Cappelen Damm Akademisk - se lenke i teksten. Tirsdag 22. oktober arrangerer Universitetet i Agder, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Stavanger og Nord universitet en konferanse med tema "Utdanningseksplosjonen: Hvor står vi nå, og hvor går veien videre?"

Det blåser friskt rundt spørsmålet om den geografiske organisering av universitets- og høgskolesektoren for tiden. Akkurat nå er det strukturen ved Nord universitet som er den heteste saken. Men ser vi etterkrigstiden under ett, har det alltid stått strid om hva slags geografi universitets- og høgskolesektoren skal ha. Faglig er det et spørsmål som tilhører det vi kaller den store regionalpolitikken, den som tar opp de geografiske sidene ved all sektorpolitikk. Den smale distriktspolitikken lar vi ligge. Den er nå så godt som nedbygd.

Følger vi Stein Rokkan-tradisjonen i forståelsen av det norske samfunnet, er vi da ved det helt grunnleggende: Norge er som statsdannelse et kompromiss mellom ulike regionale interesser. Den som ikke tar dette på alvor, vil gå skoene av seg.

Universitets- og høgskolesektoren illustrerer de siste tiårs utvikling på instruktivt vis. Sektoren ble bygd kraftig ut fra 1960-tallet av, og fikk en geografisk spredning allerede tiåret etter som, i forhold til folketallet, antakelig var unik på verdensbasis. Men så var også 1970-tallet tiåret da alle piler pekte mot den geografiske periferien. Dette var en internasjonal trend, men den slo spesielt sterkt ut i Norge, med EU-avstemning, opptrappingsvedtak i landbruket, sterk vekst i kommuneøkonomien og oppretting av den folkevalgte fylkeskommunen. For universitets- og høgskolesektoren ble det som å surfe på en bølge – til hvert nes.

Reaksjonen skulle komme etterpå. Sektoren hadde blitt for finmasket. Dette var ikke bærekraftig. Vi skal ikke her repetere diskusjonene og prosessene fra Hernes via Stjernø til Isaksen og Nybø. Vi skal heller peke på den endring som fant sted rundt årtusenskiftet ved at ulike regjeringer, med Bondevik I og II som hederlige unntak, valgte regionalliberalismen som grep om tung sektorpolitikk. Det begynte med sykehusene og de nye helseforetakene. Ansvar for drift og struktur ble overlatt profesjonelle styrer og råd. Med på overdragelsen fulgte også dypt politiske spørsmål, som om disse kunne løses gjennom delegert formalpragmatikk.

Bok-cover Lauvdal - Knudsen (red) Geografi, kunnskap, vitenskap - Den regionale UH-sektorens framvekst og betydning.

Innenfor universitets- og høgskolesektoren har styringsmodellen fått en litt annen utforming. Også her er beslutningsmakt kjørt ned til styrene. Også her er styringsformene endret. Men samtidig ble de ulike lærestedene oppmuntret til fusjon gjennom naboprat. Det var for så vidt et sympatisk forslag, men født av den samme overordnede holdning: At man ingen nasjonal mening hadde om den regionale orden, bortsett fra at den skulle slankes og stå prøven i møte med Finansdepartementets og Nokuts krav. Dermed ble den overordnede politiske klangbunnen for de lokale samtalene borte. Det fikk bli som den lokale kjemi og de byråkratiske prosesser tillot.

En statlig ansvarlig holdning ville ha vært å knesette at alle regioner skulle ha sterke universitets- og høgskolemiljøer i møte med en tid der kunnskap mer enn noen gang er kraft til regional utvikling, velferd og selvforståelse. I det perspektivet er det underlig at to av våre strukturelt svakeste regioner, Nordland og Innlandet, sammen med Møre og Romsdal, tillates å miste sine teknologiske læresteder til filialisering under UiT og NTNU. Dermed er etableringen av fullverdige universiteter i de regioner som mest av alt kunne trenge dem, obstruert gjennom nasjonale ikke-beslutninger.

En kan også spørre seg hvorfor ingen fra sentralt politisk hold har pekt på reorganiseringen av universitets- og høgskolesektoren som anledning til å vitalisere noe av dynamikken i nasjonsbyggingsprosjektet ved å definere et eget nynorsk-universitet, flercampus-basert i språkformens kjerneområder. Det ville ha vært en fin oppfølger til UiTs grep om den arktiske dimensjonen. Slikt er å drive politikk. Det skulle være et nasjonalt ansvar.

Først publisert 10. oktober 2019 i Khrono - uavhengig nyhetsavis for høyere utdanning og forskning. Les kronikken og følg debatten på Khrono.

Boken kan lastes ned på denne lenken: https://www.cappelendammundervisning.no/_geografi-kunnskap-vitenskap-9788202632571

Konferanse 22. oktober:

KONFERANSE 22. oktober: Utdanningseksplosjonen: Hvor står vi nå, og hvor går veien videre?

KONFERANSE 22. oktober: Utdanningseksplosjonen: Hvor står vi nå, og hvor går veien videre?

Tirsdag 22. oktober arrangerer Universitetet i Agder, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Stavanger og Nord universitet en konferanse med tema: "Utdanningseksplosjonen: Hvor står vi nå, og hvor går veien videre?"

Et av etterkrigstidens kjennetegn var utdanningseksplosjonen. Et nytt arbeidsliv krevde bedre utdannet arbeidskraft. Fra 1960-tallet og fram til i dag har vi sett en voldsom utvikling innenfor høyere utdanning og forskning. Mye av dette kom i form av regionale høgskoler og forskningsmiljøer.

De siste åra har så denne regionale strukturen gjennomgått sterk forandring. Institusjoner er slått sammen, og noen av dem har fått status som universitet.

Flere steder går debatten fortsatt heftig om hvilken vei utviklingen bør ta. På denne konferansen ønsker vi å belyse bakgrunnen for og virkningene av denne sektorens geografiske vekst og omforming.

Klikk inn til program og påmelding innen 15. oktober til konferansen Utdanningseksplosjonen: Hvor står vi nå, og hvor går veien videre?