0
Hopp til hovedinnhold

Generasjon prestasjon og kunsten å mestre livet

Om to år skal den nye læreplanen i grunnskolen iverksettes. Det tverrfaglige emnet livsmestring og folkehelse skal gjennomsyre alle fag, samtidig som kunsten får mindre plass. Dette er en uheldig utdanningspolitisk vending.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Barn som hopper i paradis i skolegården

Mange strever med å leve opp til andres forventninger, både på og utenfor skolen. Denne tendensen forsterker seg på videregående skole og oppover i utdanningssystemet. Også studenter sliter mer enn før. For mange er kun den beste karakteren godt nok.

I A-magasinet 10. august kunne vi lese om hvordan også de yngste skolebarna har høye forventninger til seg selv. Angsten for prøver og presentasjoner er utbredt, samtidig oppleves det å lykkes både i fag og idrett viktig for å passe inn sosialt. Generasjon prestasjon både junior og senior er et faktum.

Livsmestring og fokus på psykisk helse er bra om initiativet kan bidra til å dempe forventningspresset på de unge. Men det er grunn til å være urolig om innføringen av dette emnet ses i sammenheng med dominerende utdanningspolitiske tendenser og andre signaler om den kommende læreplanen.

I et pågående forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen har man funnet fire hovedideer som ligger til grunn for utviklingen av læreplanreformen. Det er sysselsettingsevne, effektivitet, gjennomføringsevne og selvregulering. Mye kan tyde på at livsmestring blir et middel til å disiplinere elevene for å få dem mer tilpasningsdyktige overfor de hyppige testene og målingene. Motivet på lengre sikt kan handle om det å sikre arbeidskraft. 

Lisbet Skregelid

Lisbet Skregelid, førsteamanuensis og leder av forskningsgruppa Kunst og barn & unge ved Fakultet for kunstfag, Universitetet i Agder

Kunstfagene har også fått merke hvordan utdanningspolitikken preges av samfunnets kompetansekrav, og hvordan opplæringsinnholdet i skolen handler om å ruste elevene til et fremtidig arbeidsliv.

I opptakten til læreplanreformen var det et gledelig signal at de praktiske og estetiske fagene skulle prioriteres, ettersom disse fagene har blitt forsømt over lang tid. Men i finlesningen av dokumentene som ble lagt til grunn for reformen, ser vi at kunstfagene i stor grad koples til sysselsettingsevne, og i mindre grad til deres verdi for elevene selv. Kreativitet anses som kunstfagenes gull. Det står blant annet i Fremtidens skole (NOU 2015:8): «Kreativitet og innovasjon vurderes som sentralt for økonomisk utvikling og for norsk næringslivs konkurransekraft.»

Håndverksdelen av kunst og håndverksfaget har nytt godt av denne dreiningen med håndverksferdigheter som et av fire kjerneelementer i den kommende planen for faget. Drop-out-tendensen i videregående skole har gjort at betydningen av yrkesfag har fått mer oppmerksomhet. Det er fint at håndverk blir vektlagt, men igjen er det et noe ensidig økonomisk motiv og nyttehensyn som ligger til grunn. 

Konsekvensen av dette er også at kunsten skvises ut av skolen.

Paradokset med satsing og ikke-satsing på kunst og barn og unge når nye høyder når kunsten på en og samme tid skal inn og ut av skolen. Kunsten er allerede inne med det store nasjonale kulturdemokrati-prosjektet, Den kulturelle skolesekken. Kunsthistorie kom inn i skolen med Læreplanverket fra 1997, men tas nå bort i den nye læreplanen. Kunsten ses av en eller annen grunn på som håndverkets motsetning. Hvordan skal elever, lærere, foreldre og samfunnet ellers verdsette kunsten og dens potensial når kunnskapen om den ikke anerkjennes eller får noen selvfølgelig plass i skolen?

Jeg forsker på betydningen av møter med kunst og kunstnere, og på hvordan kunsten kan ha en relevans i skole og utdanning. Kunsten kan behage, men den kan også utfordre og forarge. Kunsten bidrar med skråblikk på livet. Den yter motstand, kompliserer og stiller spørsmål både til oss selv og verden. I møter med kunst brynes vi mot egne og andres holdninger.

Kunstens kvaliteter minner oss om betydningen av å gjøre det som man ikke alltid vet utfallet av i skolen. Kunsten minner oss og om betydningen av det som ikke så lett kan måles og testes, og som heller ikke nødvendigvis gir økonomisk gevinst eller arbeidsplasser på sikt.

Jeg oppfordrer alle som ikke helt ser betydningen av kunst til å lese barneboka Fredrik av Leo Lionni fra 1971. Den handler om musa Fredrik og vennene hans som forbereder seg til vinteren. Alle de andre musene arbeider flittig med å samle mat, mens Fredrik dagdrømmer seg gjennom innhøstningen. Men når vinteren kommer, har Fredrik likevel et verdifullt forråd som han kan dele med vennene sine. 

Vi trenger musa Fredrik og alle de andre kunstnerne som gir oss livsnødvendige friminutt fra innovasjonsretorikk og krav om økonomisk avkastning, og som heller kan bidra med noen leksjoner i å se oss selv og omgivelsene med nye blikk. Det er på tide å relansere den norske psykologen og pedagogen Helga Engs parole fra 1918 om kunst som overordnet prinsipp i skolen. Generasjon prestasjon 2018 trenger en estetisk dreining i utdanningspolitikken mer enn en resept for å bli enda mer effektive og høyt-presterende.

Kronikken stod første gang på trykk i Fædrelandsvennen 28. september. Forskere ved UiA presenterte til sammen 10 kronikker i Agderposten og Fædrelandsvennen i løpet av Forskningsdagene 19.-30. september 2018. 

Send studiet på mail