0
Hopp til hovedinnhold

Forsker for å forandre

For aksjonsforskere er det viktig å finne frem til løsninger sammen med dem man forsker på. Hvordan fungerer det i praksis?

Foto fra aksjonsforskning på Bykuben
– Aksjonsforskning handler om å myndiggjøre dem vi forsker på. Hvordan ser de på verden, hvordan kan vi tenke annerledes, hva står i veien for endring, sier Mikaela Vasstrøm. Bildet er fra en aksjonsforskningsprosess med Bykuben i Oslo. (Foto: Halfrid Mytting Hagemoen)

Mange av oss tenker på forskere som nøytrale. De kommer inn, tar sine målinger, stiller sine spørsmål og går igjen. Så hører man ikke noe mer fra dem før det kommer en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift.

Slik må det også være i mange tilfeller. Men på flere områder føler forskerne et etisk ansvar for å følge hele prosessen, fra et problem har blitt identifisert til en løsning er på plass.

Førsteamanuensis Mikaela Vasstrøm ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, Universitetet i Agder.

Det kalles aksjonsforskning, og Store norske leksikon definerer det som forskning der resultatene brukes til å starte praktiske tiltak under medvirkning av forskeren selv.

– Mye forskning som gjøres kan være viktig innenfor akademia, men den får kanskje likevel liten betydning for samfunnsutviklingen. Som forskere har vi et etisk ansvar for at kunnskapen vi utvikler skal bli brukt.

Det sier førsteamanuensis Mikaela Vasstrøm på Universitetet i Agder. Hun har jobbet innen aksjonsforskning i over et tiår. Nylig publiserte hun og kollegaen Kirsten Paaby en artikkel om aksjonsforskningens roller og bevegelser i tidsskriftet Forskning og forandring.

Bærekraft lokalt

I artikkelen skriver Vasstrøm og Paaby om en aksjonsforskningsprosess de gjorde sammen med borgerinitiativer i Oslo og Oslo kommunes senter for byøkologi, ByKuben. Det handlet om hvordan FNs globale bærekraftsmål kunne gjøres om til handling lokalt.

Forskerne tok utgangspunkt i initiativ som allerede var satt i gang.

– Ofte når en kommune skal planlegge nye tiltak, så inviterer de til et folkemøte der innbyggerne kan mene noe om ting som kommunen allerede har definert. Men vi ville gjøre det motsatte, sier Vasstrøm.

Etter å ha intervjuet innbyggere som stod bak byttebuer og andre former for sosialt entreprenørskap, intervjuet forskerne de kommunalt ansatte som er ansvarlige for å dele ut midler til bærekraftprosjekter. Deretter inviterte de til et folkemøte med en vri:

Først fikk seks borgerprosjekter fortelle om ambisjonene sine og hvordan de jobber. De ansatte i kommunen fikk komme med innspill, og alle var med å diskutere ulike måter å organisere bærekaftarbeidet på. En måned senere fikk kommunen presentere sine initiativ, med innspill fra borgerne.

– Aksjonsforskning handler om å myndiggjøre dem vi forsker på. Hvordan ser de på verden, hvordan kan vi tenke annerledes, hva står i veien for endring? I stedet for å lage kvalitative målinger av folks holdninger, så utforsker vi sammen perspektiver og utfordrer hverandre til å forstå om det er behov for endringer og hvordan det kan gjøres, sier Vasstrøm.

Forskningens rolle

En kritisk leser vil kanskje på dette tidspunktet ha flere innvendinger. Er ikke aksjonsforskning noe mer enn en avansert form for workshopledelse? Vasstrøm kan forsikre om at forskning fortsatt er en viktig del av arbeidet til en aksjonsforsker.

– Vi forsker på den kunnskapen vi får i prosessen. I dette tilfellet handler det om hvordan borgerbevegelser bidrar til alternativer, og om teorier rundt sosioøkologi. I artikkelen i Forskning og forandring diskuterer vi hvilke roller aksjonsforskning kan ta i slike prosesser, sier hun.

Publisering av artikler i fagfellevurderte tidsskrift er også viktig for aksjonsforskere. Ikke bare for å kommunisere hva de forsker på, men for at fagfellevurderingen kan peke på brister i argumentasjonen eller hull i metoden. Burde for eksempel andre aktører ha blitt involvert?

Å forandre verden

Aksjonsforskere kan også bli kritisert for å være for nære på feltet sitt. At de mangler den nødvendige distansen til saken for å kunne analysere situasjonene de forsker på.

 – Det er en kritikk som har noe for seg. Men motsatt kritikk kan rettes mot tradisjonell forskning; den er for distansert til saken og kommer aldri riktig innpå den sier Vasstrøm.

Hun peker på hvordan et tradisjonelt forskningsintervju ofte bare skraper i overflaten, fordi forskeren selv har definert spørsmålene.

– Aksjonsforskningens tydelige bidrag er nettopp det å ville føre til endring. Den gir en tydeligere stemme til dem som er involvert. Det er dermed også en måte å demokratisere kunnskapsutvikling og forskning. Og det er en veldig meningsfull måte å jobbe på, sier Vasstrøm.