0
Hopp til hovedinnhold

Folkehelsearbeidet vi glemte å ta vare på

I lys av de dramatiske hendelser vi står overfor i disse dager er det lett å bli etterpåklok og moraliserende.

Illustrasjonsbilde av tom sykehusgang
I lys av dagens situasjon ser vi nå behov for helsefaglig og medisinsk ekspertise på alle fronter. Rasjonaliseringsiveren som har funnet sted i helsetjenesten har fått en bitter ettersmak, skriver artikkelforfatteren.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 27. mars.

Mye av den såkalte New Public Management-inspirerte moderniseringen som har funnet sted i offentlig sektor og i helsetjenesten de siste 20 årene burde vi kanskje nå ha vært for uten. Det er ikke markedsinspirerte organisasjons, ledelse og styringsformer det er størst behov for nå.

Til tross fra advarsler fra medisinsk hold, har en i rasjonaliseringens iver de senere årene lagt ned lokalsykehus og redusert intensivsenger, men det skjønner vi først konsekvensene av nå. Sykehusene har historisk vært en viktig brikke i beredskapsarbeidet, inklusive lokalsykehus i Oslo og i de andre store byene. Nedbyggingen av senger i spesialisthelsetjenesten har heller ikke kommunene vært i stand til å kompensere for, slik samhandlingsreformen bar bud om.

Det har det vist seg vanskelig å overføre raskere og flere pasienter til primærhelsetjenesten, for en billigere penge, uten at dette går på bekostning av medisinsk kvalitet. Smittevernsutfordringene kommunene nå står overfor er formidable. Her kan en også stille spørsmålstegn med om tidligere reformer var fornuftige grep. Kommunalisering av de statlige distriktslegestillingene i 1984 medførte at Norge mistet en sammenhengende koordinerings-kapasitet i folkehelsearbeidet. Dette innebar at landet mistet en direkte styringslinje fra Helsedirektoratet gjennom fylkeslegene ned til den enkelte distriktslege. Fra denne tid, har det vært opp til kommunen selv å vurdere hvordan smittevern og folkehelsearbeidet skulle organiseres.

Konsekvensene kan være betydelige variasjon i kommunale smittevernstiltak som ikke nødvendigvis er nasjonalt koordinert. De tidligere koordinerende helserådene i kommunene var også ledet av statlige distriktsleger og således en sentral brikke i folkehelsearbeid og smittevern ute i kommunene. Helserådene hadde i hele 375 år vært et viktig organ i bekjempelse av smittsomme sykdommer. Da Helserådene ble foreslått nedlagt i 1975 vakte dette stor motstand og fortvilelse blant offentlige leger i Norge.

I et brev til Sosialkomiteen på Stortinget skriver statsfysikus Fredrik Mellbye på vegne av fylkeslegene i harnisk om nedleggingsforslaget: «Man setter ikke ubegrunnet strek over det organ som på det lokale plan og i hver bygd, i hvert tettsted og hver krok av dette land har gjennomført og opprettholdt de tiltak som eksempelvis har fjernet lepra, tuberkulose, koppe, difteri, poliomyelitt, tyfoidfeber, flekktyfus, skjørbuk, engelsk syke og de dødelige spedbarnsdiareer fra den befolkning det arbeider blant og som det er en del av.» (S. 373 i Berg, Ole (2009) Spesialisering og profesjonalisering. En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1809 til 2009.)

Likevel er det ikke sikkert at alt var så mye bedre før. Vi står over for en helsekrise som utfordrer behov for ressurser i helsetjenesten uten sidestykke. KS forsøker nå å mobilisere og har blant annet foreslått å tilby fastleger midlertidig fast ansettelse i kommunene. I den sentrale helseforvaltning gjøres det samtidig en enorm innsats for å få stabla et sikkert kunnskapsgrunnlag på plass for å hanskes med pandemien.

I etterpåklokskapens lys er det likevel bekymringsfullt at Folkehelseinstituttet de senere årene har vært offer for en betydelig nedbemanning. Bakgrunnen her, er at OECD i 2013 «dyttet på» med råd overfor norske myndigheter. Det gav næring til den såkalte Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) til Solberg regjeringen. I OECD-rapporten i 2013, «Value for Money in Government», ble det blant annet, anbefalt at Norge burde innføre såkalte automatiske effektiviserings- og avbyråkratiseringskutt. Denne reformteknikken, «automatic cuts of productivity dividend», betyr at politikere slipper å ta ubehagelige kuttbeslutninger fra år til år. I stedet blir det overlatt til den enkelte virksomhet hvordan de vil foreta innsparingene. «ABE-reformen har derfor avstedkommet at en har introdusert en «kuttmaskin på autopilot». Folkehelseinstituttet fikk pålegg om å kutte 20 prosent fra 2016–1018. I perioden fra 2015 til 2019 har ABE-reformen medført en nedbemanning på hele 200 årsverk. Mange av kuttede i årsverk er heller ikke byråkrater som skal «avbyråkratiseres», men fagfolk som laboranter, bioingeniører, leger, forskere og ingeniører.

I lys av dagens situasjon ser vi nå behov for helsefaglig og medisinsk ekspertise på alle fronter. Rasjonaliseringsiveren som har funnet sted i helsetjenesten har fått en bitter ettersmak. Helsevesenet og folks liv og helse, er en grunnleggende forutsetning for økonomisk stabilitet og et velfungerende næringsliv.

Rasjonaliteten i velferdsstaten var nettopp en sentral faktor som bidro til at de nordiske landene kom raskt på fote i kjølvannet av finanskrisa i 2008. La oss håpe det samme vil kunne skje igjen!