0
Hopp til hovedinnhold

Folk i middelalderen ga sjelegaver og kirken holdt dødsmesser

Biskopen bygde opp Vanse og Øyestad som regionale nøkkelsteder for Stavanger bispedømme fra siste del av 1200-tallet. Det kommer fram i Hilde Inntjores doktoravhandling som også viser den religiøse betydningen av sjelegaver. 

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Folk i middelalderen ga ikke fra seg eiendeler til kirken uten å få noe igjen for det, sier Hilde Inntjore. Hun disputerte 12. januar for doktorgraden med avhandlingen «Kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme ca. 1250-1500».

– Folk i middelalderen ga ikke fra seg eiendeler til kirken uten å få noe igjen for det, sier Hilde Inntjore. Hun disputerte 12. januar for doktorgraden med avhandlingen «Kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme ca. 1250-1500». 

– Bønn og dødsmesser var vanlig i det katolske Norge i middelalderen. Folk ga sjelegaver til kirken for å bli del av et åndelig fellesskap, og kirken ga forbønn for sjelen og messer som gjenytelse etter giverens død, sier Hilde Inntjore.

Kirken ba for alle kristne, men det var også mange som ga sjelegaver. Denne praksisen holdt seg gjennom hele middelalderen. Eiendom var blant de vanligste gavene, men også gjenstander og kyr, som da ble kalt bønnekyr, ble gitt til kirken.

Inntjore disputerte 12. januar for doktorgraden med avhandlingen «Kirkeorganisasjonen i Stavanger bispedømme ca. 1250-1500». Doktorgradsprosjektet var et samarbeid mellom Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Agder (UiA).

– Min avhandling dreier seg om hvordan Stavanger bispedømme ble bygd opp og organisert, og hvordan den katolske praksisen med sjelegaver fungerte i tiden omkring 1250-1500, sier Inntjore, som nå er seniorrådgiver i Forskningsadministrativ avdeling ved UiA.

Sjelegaver og dødsmesser

Forskingen skiller vanligvis mellom organisasjon og ideologi, men Inntjore mener praksisen med sjelegaver også sier noe om hvordan kirkesamfunnet organiserte seg.

– I middelalderen ble kirkeorganisasjonen bygd ut for å ivareta administrasjon og forvaltning, men også for å ta vare på deltakelse i det religiøse liv. Sjelegaver og dødsmesser er en del av denne organiseringen, sier hun. 

Vanligvis blir sjelegaver sett i et økonomisk maktperspektiv der kirken tilraner seg makt og verdier fra folket, men Inntjore mener sjelegavene også har et religiøst perspektiv som var viktig for vanlige folk.

Religøse gaver

– Folk i middelalderen ga ikke fra seg eiendeler til kirken uten å få noe igjen for det. Sjelegavene inngikk i en større religiøs sammenheng og var religiøst motiverte, sier Inntjore.

På dette punktet følger hun Megan McLaughlin og hennes perspektiver i boka Consorting with Saints. Prayer for the Dead in Early Medieval France (1994). Den dreier seg om det religiøse og symbolske ved sjelegaven.

– Å bli skrevet ned i alterboken er en parallell til å bli skrevet ned i livets bok. Å bli gravlagt nær alteret eller helgengraver er å få en fysisk tilslutning til det hellige fellesskap. Middelaldermennesket betalte seg ikke fri fra synden, men knyttet seg nærmere det religiøse og hellige fellesskapet ved sjelegaven, sier Inntjore.

Dødsmesse for slekt og venner

Gaven kunne også gjelde for foreldregenerasjonen. Det var ingen vits å gi en gave for barna. Ifølge katolsk lære var barna syndfrie til de ble voksne. Barna trengte ingen bønnehjelp for å komme gjennom skjærsilden.

Giveren og slekta ble år etter år minnet med bønn og messe. Hele menigheten var til stede under disse messene, og slik fulgte det også status med sjelegavene.

– Såkalt årtidshold innebærer at minnet og giverens samfunnsstatus holdes i hevd i flere år. Slik sett dreide også sjelegavene seg om slektens posisjon, synlighet og stolthet ved den årlige messen. Samtidig bidro sjelegavene til at kirken ble den største eieren av jord i middelalderen. På tross av dette mener jeg at det religiøssymbolske er et viktig aspekt ved gavepraksisen, sier Inntjore.  

Mens det i høymiddelalderen var høy status på giverne, ble det i senmiddelalderen vanligere at også folk fra lavere klasser gav sjelegaver, påpeker forskeren.

Stort bispedømme

Stavanger bispedømme hadde et naturlig sentrum i byens bispesete. Ved domkirken der hadde biskopen flere kanniker ­som medhjelpere. Kanniker var høygeistlige prester og biskopenes nærmeste rådgivere.

Stavanger bispedømme omfattet Rogaland, Agderfylkene og innlandsområdene Valdres og Hallingdal. Bispedømmet var det fjerde som ble opprettet her i landet i middelalderen. Det hadde om lag 150 sogn og var krevende å forvalte.

– Biskopen løste det blant annet ved at kanniker ved domkirken i Stavanger også var lokale prester i nærområdet og enkelte steder ute i bispedømmets distrikt, mens prostene hadde ansvar for flere sogn i distriktet, sier Inntjore.

Vanse og Øyestad

Bispedømmene i Bergen, Oslo og Nidaros hadde langt flere sentre utenfor selve bispesetet, mens det for Stavangers del bygges ut et mer forenklet bispedømme med Vanse og Øyestad som to regionale sentre.

Både prester og proster virket i kirkene på Sørlandet, og kannikene pendlet mellom Stavanger og kirkesentrene i Agder. Inntjore sier det var en planmessig oppbygging av Vanse og Øyestad fra siste del av 1200-tallet.

– Biskopen kjøpte for eksempel opp verdier og løsøre på disse stedene for å styrke dem som strategiske sentre for bispedømmet. Han overførte dette til to kanniker som skulle bli prester der, og sikret dermed kontakten mellom stedene og bispesetet. Biskopen utviklet og opprettholdt Vanse og Øyestad som viktige knutepunkter i bispedømmet ut middelalderen, sier Inntjore.

Sjeldent forskningsområde

Tidligere forskning om middelalderen har vært mest opptatt av kongemakt og statsapparatet, ikke kirken og dens organisasjon.

– Både kirkeforskning og middelalder er underbelyst i norsk forskning, men i våre dager er det større interesse og åpenhet for det katolske enn tidligere. Katolisisme er ikke lenger så eksotisk eller fremmed for folk, sier Inntjore.  

Den ferske doktoren har fått flere henvendelser om holde foredrag og fortelle om sin middelalderforskning. 

Les mer om disputasen: