0
Hopp til hovedinnhold

EU vil komme styrket ut av koronakrisen

EUs lærdom av koronakrisen er å bygge en sterkere union. Likevel glimrer EU-debatten med sitt fravær – igjen.

Bilde av EU-flagg

Denne kronikken ble først publisert i Morgenbladet 7. november.  Kronikken er basert på et essay i Samtiden, september 2020

Skrevet av: 

Marianne Riddervold, professor ved Handelshøyskolen Innlandet og forsker ved NupiJarle Trondal, professor ved Universitetet i Agder og ARENA, UiO.  

Det skjer mye i EU om dagen, selv om det ikke alltid får så stor oppmerksomhet i norske medier. Nylig ble det oppsummert av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen i den årlige «State of the European Union»-talen, hvor kommisjonen legger frem sine ambisjoner og planer for unionen. I grove trekk handlet talen om kriser og EUs respons på disse, ikke minst etter covid-19. Og om hvordan disse krisene vil føre til en tettere og mer integrert union.

EUs første respons på koronakrisen fremsto ikke akkurat som imponerende. I stedet for en felles politikk så vi land etter land stenge ned grensene og ty til nasjonale og ofte svært ulike løsninger. I mediene så vi kinesiske fly lande på italienske flyplasser med medisinsk utstyr, i sterk kontrast til ikke like solidariske naboland. Tilsynelatende kollapset EU under byrden av krisen. Kanskje var dette øyeblikket som viste at når krisen er stor nok, da tenker de europeiske landene først og fremst på seg selv.

Men er det dette som kommer til å stå skrevet i historiebøkene? Er EU på sammenbruddets rand? Vi tror ikke det. Tvert imot er vår påstand at EU vil komme ut av pandemien mer integrert og samlet enn før krisen. Og at dette vil ha store konsekvenser for Norge.

Covid-19 kom på toppen av de andre krisene EU har stått overfor de siste årene: finanskrisen, brexit, migrasjonskrisen, fremveksten av populistiske partier, og Polen og Ungarn som driver stadig lenger vekk fra demokratisk styring. I utenrikspolitikken et mer aggressivt Russland, økende konflikt mellom Kina og USA, samtidig som USA trekker seg ut av multilaterale strukturer. Men EU bryter ikke sammen under byrden av disse krisene. Tvert imot viser forskning at unionen er tilstrekkelig konsolidert til å tilpasse seg og takle krisesituasjoner. Når EU møter kriser, blir det mer – ikke mindre – union.

Så langt har EUs medlemsland valgt å beholde kontrollen over egne militære styrker, over skattenivået, over hvem som skal få opphold og statsborgerskap, og over hvordan helsepolitikken skal utformes. Anklagene om at EU ikke reagerte kjapt nok da koronaen angrep, er derfor ikke helt rettferdig. Men som von der Leyen sa i sin tale, vil EU gjøre mer også på alle disse områdene. 

Og EU har allerede gjort en hel del i kjølvannet av pandemien. Helsepolitikken skal opp på EU-nivå, noe som viser et tydelig skifte i medlemslandenes syn på EUs rolle. I de rikere landene har en felles helsepolitikk vært et tabuområde, i frykt for helseshopping landene imellom. Nå skal kommisjonen bidra til felles innkjøp, fordeling og produksjon av medisinsk utstyr, og er allerede i gang med å sikre vaksiner – et samarbeid også Norge er med i. EU vil også ta en lederrolle i internasjonalt helsesamarbeid, etter at USA har trukket seg fra sin tidligere hovedrolle. Bedre og mer samordnet krisehåndtering knyttet både til sivile og militære midler er et annet område som nå intensiveres: EUs motstandsdyktighet skal styrkes på ulike områder der kriser kan ramme.

De største endringene i retning mer integrasjon har skjedd på finansområdet. At kommisjonen låner penger i finansmarkedene, er den største endringen i retning tettere integrasjon siden Euroen. Før koronakrisen var slik felles gjeld utenkelig, og ikke minst Tysklands endrede politikk har vært avgjørende. Von der Leyen er klar på at disse insentivene vil fortsette. Også befolkningene ønsker at EU skal gjøre mer. I en undersøkelse utført av The European Council on Foreign Relations svarte flertallet at EU ikke levde opp til forventningene deres under koronakrisen. Men i motsetning til hva man skulle tro, har ikke denne skuffelsen drevet europeerne inn i populistenes favntak. Tvert imot mener et stort flertall at EU må styrkes for å bedre kunne håndtere felles kriser.

Utfordringene EU står overfor er likevel mange, ikke minst knyttet til ivaretagelse av egne kjerneverdier, med migrasjonskrisen og svekkelsen av demokrati i egen bakgård. Borgerne forventer å bli hørt i demokratiske prosesser. Og dersom det er opp til medlemslandene å definere hvilke EU-regler man velger å følge, slik vi ser i Polen og Ungarn, risikerer man å undergrave hele prosjektet. Unionens største utfordring blir å balansere forholdet mellom integrasjon og suverenitet på en måte som både sikrer en effektiv krisehåndtering og ivaretar demokrati og menneskerettigheter.

At EU har diskutert redningspakker og tilsynelatende feilet i håndteringen av koronakrisen, har fått mye oppmerksomhet i norske medier. Men hva dette betyr for EUs utvikling, og ikke minst hvordan det påvirker Norge, er i stor grad uteblitt, også fra den politiske debatten. Når EU blir ytterligere integrert, følger som regel Norge etter. Enten fordi ny EU-lovgivning for eksempel innen helse eller Schengen-regelverket er såkalt EØS/Schengen-relevant og dermed blir norsk lov, eller fordi Norge velger å knytte seg til det EU gjør. At EU tar opp felles gjeld, vil ikke på samme måte ha direkte betydning. Men EU kommer til å stå enda mer samlet på politikkområder som betyr mye for Norge, og det påvirker norske rammebetingelser.

Likevel ser alt dette ut til å bety lite for den norske offentlige debatten. Når EU endrer seg, bør dette lede til debatt om Norges forhold til EU. Når vi opplever store internasjonale kriser, bør dette lede til debatt om hvordan Norge bør orientere seg i en verden preget av andre kriser enn de vi tradisjonelt har rustet oss for og som vanskelig kan løses av nasjonalstater alene eller av militære allianser. Når Norge fortsetter å følge EU i det meste, bør dette føre til debatt om konsekvensene for norsk tilknytningsform og for det norske demokrati. Men i Norge er forholdet til EU blitt et politisk tabuområde. Koronakrisen bør være en vekker og bidra til økt debatt om Norges rolle i et stadig mer integrert Europa.