0
Hopp til hovedinnhold

EU befester sin posisjon under korona-krisen

Kriser utfordrer ikke EUs fundament, med bidrar til å forsterke det.

Bilde av EU-flagget
– Kommisjonens president Ursula von der Leyen måtte derfor i april 2020 beklage overfor det italienske folk at EU ikke tidligere kom dem tilstrekkelig til unnsetning, skriver kronikkforfatterne.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 1. mai.

Av: Jarle Trondal, Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo og Marianne Riddervold, Høgskolen i Innlandet og Norsk Utenrikspolitisk Institutt og Akasemi Newsome, Universitetet i California, Berkeley. 

Korona-krisen traff verden og EU med full kraft vinteren 2020. I krisens første fase var det svak samordning blant EUs medlemsland, og få forsøk fra EU-kommisjonen til å håndtere krisen. Kommisjonens president Ursula von der Leyen måtte derfor i april 2020 beklage overfor det italienske folk at EU ikke tidligere kom dem tilstrekkelig til unnsetning.

Det er ikke overraskende at EU i første omgang gjorde lite for å stoppe pandemien. EU gjorde langt på vei det medlemslandene ville at EU skal gjøre: Lite.

Folkehelse er nemlig et medlemslandsanliggende der EU ikke gir særlig mange føringer. Det finnes derfor lite forvaltningssamarbeid på feltet. EUs smittevernbyrå har for eksempel kun i oppgave å koordinere informasjon og kunnskap mellom medlemslandene. Byrået kan ikke fatte bindene vedtak, og de har ikke egen stab som kan rykke ut til kriserammede områder.

Studier av EUs tidligere kriser gir likevel grunn til optimisme for EU: Unionen har en tendens til å finne løsninger på kriser ved å bygge videre på etablerte løsninger. Erfaring har vist at de for eksempel gjør det ved å etablere nye EU-byråer.

EU kan også løse kriser ved å forsterke eksisterende EU-byråer og styrke administrative nettverk mellom medlemslandenes fagmyndigheter. Slike tiltak fører til at kriser bidrar til ytterligere EU-integrasjon.

En av årsakene til EUs evne til pragmatisk kriseløsning ligger nok i unionens fleksible integrasjon. EU har tradisjoner og systemer for å løse problemer fleksibelt gjennom forhandlinger. Et system for fleksibilitet ligger i at medlemslandene har ulike grader av medlemskap i EU. Enda en tradisjon for fleksibilitet er at løsninger forhandles frem gjennom kompromisser.

Helt siden 1952 har EUs integrasjonsprosjekt vært karakterisert av en blanding av stegvise endringer og omfattende integrasjonsbyks fremover. EU vil trolig håndtere koronakrisen gjennom stegvise strategier. Årsaken til dette ligger i at organisasjoner generelt og EU spesielt ofte planlegger i forhold til forrige krise, og således ser bakover når fremtiden skal håndteres.

Studier viser få tilfeller av sammenbrudd av EUs institusjoner. Kriser bidrar ikke til at EUs institusjoner blir svekket i forhold til andre EU-institusjoner eller i forhold til medlemslandenes institusjoner. EU har vist seg robust mot kriser og har brukt dem til å befeste og styrke EU-systemet.

Det er samtidig en tendens til at kriser bidrar til å forsterke ekspertenes rolle i EUs institusjoner og politikkprosesser: Krisene krever på kort sikt svar fra eksperter, og bidrar på lang sikt til å forsterke utøvende myndighet på EU-nivå – både EU-kommisjonen, EU-byråene og ekspertinstitusjoner som EUs smittevernbyrå.

Siden helsefeltet er sterkt preget av faglige eksperter, er det grunn til å forvente at også koronakrisen vil bidra til å forsterke ekspertenes rolle i EUs styre og stell.

I sum er EU dyktig til å håndtere kriser. Snarere enn å bryte sammen, har EU generelt sett tilpasset seg krisenes krav. Unionen har løst noen av dem, og i de fleste tilfellene ved å utvikle nytt regelverk og forsterke EU-kommisjonen som utøvende myndighet på EU-nivå.

På bakgrunn av dette, er det liten grunn til å anta at koronakrisen vil undergrave en prosess mot en stadig tettere EU-integrasjon. Kriser utfordrer ikke EUs arbeid, eksistens eller karakter.

Kriseløsningene kan likevel skape nye problemer. Kortsiktige løsninger på et politikkområde (for eksempel folkehelse) kan skape langsiktige problemer innenfor andre politikkområder (for eksempel økonomi og sysselsetting).

Et slikt dilemma kom klart frem tidlig i koronakrisen: EUs forsøk på å løse koordineringsutfordringene mellom fagmyndighetene på folkehelseområdet – blant annet gjennom å vedta ny kriselovgivning – kan gi svekket mulighet for demokratisk innflytelse for folkevalgte organer over tid og på andre politikkområder.

Den samme utfordringen så vi i medlemslandene, hvor regjeringer raskt vedtok unntakslovgivning og satt folkevalgte organer på sidelinjen for en periode. Hurtig vedtatte og kortsiktige kriseløsninger kan dermed komme med demokratiske kostnader.

Dette ser vi for eksempel når Ungarns president Viktor Orbán vedtok omfattende unntakslover for å håndtere koronakrisen, blant annet ved å forby det han selv til enhver tid ville mene var falske nyheter. Kortsiktige kriseløsninger kan derfor skape nye utfordringer for demokrati og rettsstat.

Våre studier viser at EU er overraskende robust i møte med kriser. Dette skyldes EUs evne til å ta innover seg kriser og tilpasse seg nye situasjoner og vilkår. Dette betyr at EU har nådd til et integrasjonsnivå hvor store kriser ikke truer å bryte ned unionen, men snarere bidrar til å befeste og styrke den, og på den måten bidra til ytterligere integrasjon. Kriser utfordrer derfor ikke EUs fundament, med bidrar til å forsterke det.