Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Etiske hensyn må overstyre økonomien

Vi er for sene til å sette i gang med effektive klimatiltak fordi vi begrunner tiltakene økonomisk og ikke etisk.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Forurensende piper, foto
Forskningsdagene, logo

Forskere fra Universitetet i Agder presenterer aktuelle kronikker under forskningsdagene 2019. Denne kronikken ble første gang publisert i Agderposten 14. september 2019.

Av John A. Hunnes, førsteamanuensis, Handelshøyskolen ved UiA.

De vitenskapelige bevisene for klimaendringene er grundig dokumentert gjennom en rekke rapporter fra FNs klimapanel (IPCC). Dersom vi ikke klarer å redusere utslippene vil klimaet bli stadig varmere, og vi får «langvarige endringer i alle komponenter i klimasystemet, noe som øker sannsynligheten for alvorlige, gjennomgripende og irreversible påvirkninger for mennesker og økosystemer» (IPCC, 2014).

John A. Hunnes, foto

John A. Hunnes

Til tross for de mange advarslene om effektene av klimaendringene, står vi fremdeles langt unna Paris-avtalens mål om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Den politiske evnen til å nå målene synes liten fordi tiltakene vil, slik FNs klimarapport fra 2018 viser, kreve raske, omfattende og gjennomgripende endringer i alle deler av samfunnet.

Når et samfunn ønsker å gjennomføre endringer og innføre reformer, er det økonomene som står fremst i rekken for å gi råd til politikerne. Den økonomiske tenkemåten er dominerende. Samfunnet forsøker derfor å begrunne klimatiltak med økonomiske nytte-kostnadsanalyser. Dersom gevinsten ved å forebygge klimaproblemene er mindre enn kostnaden ved tiltaket, bør man avvente til gevinsten er blitt større enn kostnaden.

Men den økonomiske tilnærmingen er problematisk. La meg kort skissere fire utfordringer.

Metode: Det er metodiske problemer knyttet til selve beregningene, noe som gjør analysene høyst usikre.

Marked: Tilnærmingen stoler blindt på at markedet vil finne nye og grønne løsninger dersom prisen på disse alternative løsningene bare blir lav nok.

Vekst: Det ligger en forventning om at vi fortsatt skal ha økonomisk vekst som samfunnets hovedmål, og at veksten kan fortsette til tross for at planetens ressurser er begrenset.

Usikkerhet: Den kanskje mest alvorlige innvendingen er at det forutsettes at de biologiske og klimamessige endringene vil utvikle seg på en jevn og forutsigbar måte. Men vi har ingen garanti for at utviklingen ikke vil passere noen kritiske biologiske punkter som dramatisk, og for alltid, vil endre våre livsbetingelser.

Sagt på en enkel måte, den økonomiske tilnærmingen foreslår at vi kan fortsette vårt materielle konsum, og iverksette tiltak bare dersom det er økonomisk lønnsomt. Som økonom har jeg sympati for argumentet, og jeg mener at økonomiske prinsipper er verdifulle verktøy. Men gjennom min forskning har jeg blitt sterkt kritisk til den økonomiske tenkningens dominans fordi den frarøver oss alternative perspektiver.

Før vi tenker økonomi, må vi gi etiske begrunnelser for klimamål og relevante tiltak. Deretter kan vi benytte økonomiske prinsipper for å evaluere hvilke tiltak som fører oss raskt mot målet. Dette står i sterk kontrast til dagens tilnærming hvor økonomiske hensyn ser ut til å ha førsteprioritet.

Men den etiske tilnærmingen vil være ubehagelig fordi den krever at vi må konfrontere oss selv og vår egen livsstil med hvem vi er, og hvilket moralsk ansvar vi har overfor planeten og våre medmennesker. Pave Frans skriver i sitt miljødokument (Laudato Si’ – Om omsorgen for vårt felles hjem) fra 2015 at vi må gjennomgå en lang «nydannelsesprosess» fordi vi «mangler bevissthet om vårt felles opphav, om vår gjensidige tilhørighet, og om en fremtid som skal deles med alle.»

Et etisk argument som ofte løftes frem er at vi må løse klimaproblemene ikke for vår egen del, men av hensyn til velferden og livskvaliteten for kommende generasjoner. Vi må overlate jordkloden i en minst like god tilstand som da vi fikk den overlevert fra forrige generasjon. Det er vanskelig å argumentere for at nålevende generasjoner skal kunne forbruke mer av planetens ressurser enn alle andre generasjoner.

Enda et etisk argument er at klimaproblemene er integrert i vår tids dominerende globale sosiale krise, nemlig ulikhet og urettferdighet. De globale klimautslippene henger tett sammen med utviklingen i materiell velstand. Det finnes derfor gode argumenter for at det er vi i den rike delen av verden som bør redusere utslippene mest.

Den etiske tilnærmingen kan bidra til å gi oss den begrunnelsen vi trenger for å overstyre prinsippet om økonomisk lønnsomhet. Etikkens perspektiver vil fungere som en motsats til økonomiens fokus på kortsiktighet, effektivitet, uregulerte markeder, konkurranse og massekonsum.

Men etikken vil samtidig være krevende fordi den kan også brukes til å pålegge hver og en av oss et moralsk ansvar for å minimere vårt karbonavtrykk og, slik noen filosofer argumenterer, bli en miljøaktivist.

Mitt poeng er altså at etikken åpner opp ulike perspektiver og gir oss en dypere forståelse av klimaproblemene. Dermed kan vi også rettferdiggjøre radikale og nødvendige klimatiltak, selv om de strider mot økonomiens prinsipper, etikk før økonomi.