En trafikklyskoalisjon for Tyskland?

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 18. august.

Når Angela Merkel går av etter 16 år som forbundskansler, kan det altså være at hun følges av en regjering uten deltakelse fra hennes kristelig-demokratiske parti CDU. Nå er trenden at CDU taper oppslutning. Det gjør også De grønne, etter tidvis å ha vært landets største parti, men partiet har fortsatt dobbelt så høy oppslutning som ved valget i 2017. Det vakte begeistring da den unge Annalena Baerbock sto fram som De grønnes kanslerkandidat i april. Nå er sosialdemokratene i ferd med innhente forspranget De grønne hadde. Det er en utvikling de færreste forutså. Får SPD større oppslutning enn De grønne, kan partiets kanslerkandidat Olaf Scholz på ett tidspunkt etter valget få muligheten til å danne regjering.

En fortsettelse av det nåværende regjeringssamarbeidet mellom CDU og SPD er lite trolig. Etter tolv år er sosialdemokratene lei av å være juniorpartner i en regjering der kansleren får æren også for det SPD har oppnådd gjennom hardt politisk arbeid. Det er dessuten usikkert om CDU (med det bayerske CSU) og sosialdemokratene vil oppnå det nødvendige flertall.

Armin Laschet, kanslerkandidat for de konservative partiene CDU/CSU, er Merkels mulige arvtaker. Med sin ettertenksomme og nølende stil omtales han som Merkels mann. Men nå sås det tvil om Laschets egenskaper. Hans opptreden i Erftstadt, i Laschets egen delstat, gav skeptikerne næring. Byen var hardt rammet av uværet som herjet i juli – flere var omkommet, hus var skylt vekk og åkrer ødelagt. Mens en preget forbundspresident Frank-Walter Steinmeier holdt sin tale, kunne man se Laschet spøke og le høylytt i bakgrunnen. Nyhetsmagasinet Focus kommenterer hendelsen med at Laschet «mangler kanslerformat».

Kontrasten til Angela Merkels opptreden kunne knapt vært mer slående: I Ahrweiler i Rheinland-Pfalz, likeledes hjemsøkt av flommen, møtte Merkel delstatens regjeringssjef, sosialdemokraten Malu Dreyer. Dreyer har multiple sklerose og er sterkt bevegelseshemmet. Mens de to går side om side, griper Merkel diskret Dreyers hånd og støtter henne. At Dreyer representerer et konkurrerende parti, gir naturligvis denne hendelsen enda større symbolsk verdi.

Sommerens flomkatastrofe har potensial til å påvirke valget i september i avgjørende grad. Men det er for tidlig å si hvordan. Særlig kunne man forvente at De grønne, som jo er tuftet på miljø- og klimaspørsmålet, ville profitere på disse dramatiske hendelsene. Men det er altså – så langt – ikke tilfellet. I stedet har partiet viklet seg inn i en rekke skandaler. Kort tid etter at hun var utpekt som partiets kanslerkandidat, kom det for en dag at Annalena Baerbock hadde forsømt å melde inn biinntekter tilsvarende en kvart million kroner til Forbundsdagens register. Deretter ble hun beskyldt for å ha frisert sin CV slik at den gav inntrykk av at hun hadde hatt mer betydelige roller i frivillige organisasjoner enn sant var. Det ble også sådd tvil om hun hadde oppnådd den akademiske graden hun oppgav. Deretter ble det påvist at hun i en nylig utkommet bok hadde kopiert deler av teksten fra andre forfattere. Som om det ikke var nok, kommer det fram at De grønne i Berlin har fjernet mannlige partiaktivister fra et fotografi for å øke inntrykket av sterk kvinnemakt i partiet. På toppen av dette glapp fristen for innlevering av delstatsliste for De grønne i Saarland, noe som gjør at partiet mister minst ett mandat ved det kommende valget.

Sommerens flomkatastrofe har potensial til å påvirke valget i september i avgjørende grad.

Spørsmålet er om De grønne igjen kan komme på offensiven. Utgangspunktet burde være det beste: En meningsmåling foretatt av nyhetsmagasinet Der Spiegel viser at for nesten halvparten av tyske velgere er miljø- og klimapolitikken viktigst ved valg av parti. Men De grønne har vært tilbakeholdne i denne situasjonen, ikke minst av frykt for å bli beskyldt for kynisk å slå politisk mynt på tragediene flommene har forårsaket.

En trafikklyskoalisjon er som nevnt helst aktuell dersom SPD gjør et bedre valg enn De grønne. Scholz' styrke er hans personlige popularitet. Dersom kansleren ble valgt direkte, ville ifølge Der Spiegel hver fjerde velger foretrekke Scholz. Fridemokratene på sin side er sugne på å komme inn i regjeringskontorene igjen, der de ofte har vært, både sammen med CDU/CSU og SPD. Noen kameler må slukes på begge sider. FDP må legge bånd på seg i liberale hjertesaker («Så mye stat som nødvendig, så lite stat som mulig»). Det er som om det norske Venstre og AP skulle inn i samme regjering.

Det hele kan ende med et resultat som var utenkelig inntil nylig – at den jordnære, pålitelige men litt kjedelige Olaf Scholz er den som ler sist og best. Som statsviteren Karl-Rudolf Korte sier det: «Tyskerne har to lengsler: Fornyelse og stabilitet. Stabilitet vinner.»