0
Hopp til hovedinnhold

Det kan være trøst i katastrofelitteraturen

Litteraturen forteller om livet under og etter katastrofer, men i pandemi-klassikeren Dekameronen fra 1300-tallet velger ungdommen å fortelle om noe annet enn pest, død og undergang.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 23. mars.

I forrige uke anbefalte Erna Solberg å kjøpe gode bøker for å ha noe å gjøre hvis man havner i hjemmekarantene. Men hva skal vi lese i en tid da pandemien herjer, og folk hamstrer både mat og dopapir? Det er nærliggende å tenke på katastrofelitteratur.

Av den typen litteratur finnes det mange såkalte undergangsskildringer, apokalyptiske fortellinger. De beskriver gjerne hvordan katastrofen gradvis utfolder seg inntil samfunnet kollapser. En norsk apokalyptisk klassiker er Knut Faldbakkens to Uår-romaner fra 1974 og 1976.

Det finnes også etter-katastrofiske (post-apokalyptiske) tekster. Der blir det fortalt om det vanskelige livet etter kollapsen. Cormac McCarthys roman Veien (The Road) fra 2006 er en velkjent bok i denne sjangeren. Her er så godt som alt liv utslettet etter en atomkrig, og de få overlevende menneskene begynner å spise opp hverandre i mangel av annen mat.

Et nyere norsk eksempel på en etter-katastrofisk bok er Morten Øens Norge om våren fra 2017. Her har en solstorm ødelagt det meste av avansert teknologi. Samfunnsordenen er oppløst og folk forsøker å klare seg så godt de kan med knappe ressurser.

Det har kommet mye slik litteratur de siste årene. Hvis man har lyst til å bli en såkalt prepper, en som forbereder seg på en mulig samfunnskollaps, kan man finne mye inspirasjon i slike bøker. Øens roman refererer til og med til en masse andre tekster i samme sjanger. Dermed får leseren en rekke lesetips på kjøpet.

Men det finnes også skjønnlitteratur som bruker nettopp en truende eller allerede hendt viruspandemi som motiv i sine katastrofescenarier. I Dan Browns thriller Inferno fra 2013 utvikler en forsker et høyst effektivt virus som han vil spre globalt for å redusere verdensbefolkningen.

Sistnevnte idé er også sentral i Gert Nygårdshaugs økologiske thriller (øko-thriller) Chimera fra 2011. Der har viruset oppstått på naturlig måte, før noen forskere forsøker å bruke det til å bli kvitt en stor del av menneskeheten.

Nygårdshaug beskyldte senere Dan Brown for å ha stjålet idéen fra hans roman, men overså at den allerede var brukt i Margaret Atwoods Oryx and Crake fra 2003, der en menneskeforaktende forsker har lyktes med å skape og spre et virus som dreper nesten hele verdens befolkning.

Men selv Atwood er ikke den første til å bruke denne idéen i skjønnlitteraturen. Det finnes mange liknende tekster allerede fra årene rundt 1970, ett eksempel er den tyske miljøaktivisten og forfatteren Carl Amerys postapokalyptiske roman Der Untergang der Stadt Passau fra 1975.
Selv i en Star Trek-episode fra 1969 blir det forsøkt å introdusere et virus på en ekstremt overbefolket planet for å skape litt mer plass.

Det de fleste av disse tekstene har til felles er at viruspandemien og det følgende sammenbruddet av sivilisasjonen nærmest framstår som noe ønskverdig: Nå kan menneskene ikke lenger ødelegge økosystemene, og de få overlevende får sjansen på et mer naturlig og autentisk liv.

Heldigvis er det usannsynlig at koronaviruset leder til en slik fullstendig kollaps av våre samfunn. Dessuten finnes det allerede tilstrekkelig mange konspirasjonsteorier rundt viruset; vi trenger nok ikke flere.

En av de beste litterære skildringene av en pandemi finner vi uansett ikke i samtidslitteraturen, men i en betydelig eldre tekst: Dekameronen av Giovanni Boccaccio fra midten av 1300-tallet.

Her fortelles det i innledningen om pestens spredning i Firenze i 1348. Leser man denne teksten i dag, er det umulig å ikke se mange uhyggelige paralleller til dagens situasjon, selv om svartedauden var mye dødeligere enn koronaviruset: I Dekameronen prøver myndighetene forgjeves å stanse pandemien gjennom innreiseforbud og strenge hygieneregler. Samtidig er det mangel på leger, sykepleiere og medisin, og en utbredt følelse av angst og utrygghet i befolkningen på grunn av smittefaren.
Boccaccio forteller også om forskjellige reaksjoner på pandemien. Noen velger å isolere seg i husene sine og å unngå enhver kontakt med andre mennesker. Andre flykter fra byen i håp om å være tryggere ute på landet. Myndighetene i Norge har nå forbudt sistnevnte strategi. Vi får ikke dra på hytta.

Boccaccio fremhever dessuten uttrykkelig at mange av de menneskene som forlot byen likevel ble syke og døde. I Dekameronen er det likevel en gruppe unge mennesker som begir seg av gårde til et gods utenfor Firenze. På godset begynner de å fortelle underholdende historier til hverandre for å unngå å tenke på pandemien. De forteller ti historier hver dag i ti dager.

Slik blir pesten bare til en rammefortelling rundt de hundre morsomme novellene som danner kjernen i Dekameronen. Og kanskje er nettopp dette den beste lesestrategien i dag også: Å lese og fortelle om noe helt annet enn sykdom og samfunnskollaps, og dermed å få tankene bort fra den allestedsnærværende pandemien, i alle fall en liten stund.