Gå til hovedinnhold
0
Jump to main content

– Det grønne skiftet vil ikke være bra for alle

Vi må snakke mer åpent om hvordan klimavennlige omstillinger kan føre til mer ulikhet i samfunnet, sier Alexander Ruser.

Foto av kvinne som fyller bensin på bilen
Hva med alle dem som ikke har råd til stadig dyrere bensin, og samtidig ikke kan prioritere å kjøpe en elektrisk bil? Vi må ikke legge lokk på disse debattene, sier professor Alexander Ruser. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Om du har fulgt med i klimadebatten, har du nok hørt disse argumentene:

Foto av Alexander Ruser

– Det grønne skiftet vil ikke være bra for alle. Om vi later som om det ikke er sant, skaper vi bare en åpning for populister som kan hevde at politikerne forsøker å skjule det, sier professor Alexander Ruser. (Foto: Maria van Schoor)

Alle er enige i at klimaendringene er et presserende problem. Vi må handle nå, ellers er det for sent. Det er ikke tid til å debattere – verden brenner!

Men er denne typen tenkning bare med på å gjøre problemene våre større?

I en ny artikkel publisert i tidsskriftet Politiche Sociali, argumenterer professor Alexander Ruser ved Universitetet i Agder for sammenhengen mellom det grønne skifte i velferdssateten og risikoen for økt polarisering.

Grønn ulikhet

– Historisk sett har velferdsstatene kunnet vokse i takt med de kapitalistiske økonomiene. Om økonomisk vekst blir et problem, har velferdsstaten et problem. Og det problemet er akutt nå, sier Ruser, som er professor i sosiologi.

Han ser en spenning mellom funksjonelle argumenter og normative argumenter i debatten. Den første typen sier at vi må handle nå og gjennomføre en grønn omstilling i velferdsstaten. Den andre typen sier at de som ikke er enige, er klimafornektere, eller enda verre.

– Miljøreformer påvirker ikke alle likt. Fattigdom gjør det mer komplisert å investere i hjemmeisolering, bytte til en fornybar energileverandør, eller kjøpe en elektrisk bil, sier Ruser.

Han mener at vi må snakke mer åpent om hvordan overgangen til en grønn velferdsstat kan øke ulikheten i samfunnet.

– Det grønne skiftet vil ikke være bra for alle. Om vi later som om det ikke er sant, skaper vi bare en åpning for populister som kan hevde at politikerne forsøker å skjule det, sier han.

Ingen alternativ

Ruser ser en parallell til dagens situasjon i tredje vei-politikken fra slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Tilnærmingen blir ofte assosiert med politikere som Bill Clinton i USA og Tony Blair i Storbritannia, som søkte å kombinere markedsliberalisme med progressiv sosialpolitikk.

– Margaret Thatcher introduserte det berømte akronymet TINA, There Is No Alternative. Altså at det ikke finnes noe alternativ. Det var slik tredje vei-politikken ble introdusert, og den formen for tenkning er tilbake i debattene om den grønne velferdsstaten, sier Ruser.

Selv om klimaforskere kan si hva som er best å gjøre, vil endringene som gjennomføres påvirke folks liv.

– Vi må huske at vi ikke bare har å gjøre med abstrakt politikk, men med livene og levebrødene til ekte mennesker, sier Ruser.

Trykkoker

Konflikter rundt velferdsstaten er knapt noe nytt fenomen. Ruser peker på hvordan de samme debattene dukket opp på 1990-tallet, med oljeprissjokkene på 1970-tallet, og i årene etter andre verdenskrig.

Forskjellen denne gangen er at vi ikke har så mye tid til å løse konfliktene.

– Det er som å debattere i en trykkoker. I motsetning til før, da vi kunne ta oss tid til å komme opp med de beste løsningene, har vi ikke den luksusen når det gjelder bærekraftig endring. Vi kan ikke lene oss tilbake i 25 år for å tenke, sier Ruser.

Et kollektivt problem

Dagens situasjon skiller seg også ut på en annen, avgjørende måte. Tradisjonelt var velferdsstaten bygget opp rundt kollektive identiteter som klasser eller yrker. Dette fokuset har i økende grad skiftet mot individer og individuelle valg.

– På den ene siden er dette bra, for vi lever i et samfunn som vektlegger individuelle beslutninger og muligheter. På den andre siden risikerer vi å overse strukturelle ulikheter. Når vi konsentrerer oss om individer, glemmer vi ofte utfordringene ulike grupper står overfor, sier Ruser.

Som eksempel nevner han de som protesterer mot bompenger. Ofte blir de fremstilt i media som rare avvikere. Bare sjelden blir de fremstilt som arbeiderklassefolk som opplever et arbeiderklasseproblem.

– Vi må tenke grunnleggende nytt om velferdsstatene nå i en tid da den opprinnelige, kollektive logikken er svekket. Men det er en motsetning her også, for klimaendringene har ført til at vi alle virkelig er i samme båt. Politikerne bør engasjere seg mer i disse debattene, sier Ruser.

Kilde: Undeserving and Dangerous: The Construction of Outsiders and the Return of the Third Way in Green Welfare State Debates