0
Hopp til hovedinnhold

– Det finnes ikke en bok som alle liker

Barnelitteraturforsker Agnes-Margrethe Bjorvand er skeptisk til kanon, men anbefaler likevel et knippe nye og gamle klassikere som du vanskelig kommer utenom. 

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Agnes-Margrethe Bjorvand
Agnes-Margrethe Bjorvand mener det er viktigere at universitetet orienterer studentene om samtidslitteraturen enn å lese bøker fra sin egen barndom.

– Hensikten til Torbjørn Røe Isaksen om en kanon for kunst og litteratur er god, sier Agnes-Margrethe Bjorvand, universitetslektor ved Universitet i Agder (UiA).

Hun mener en felles liste over de viktigste bøker og kunstverk kan fungere samlende og skape en felles identitet. Hun synes også det er en fin tanke at en kanon kan fornye kulturarven og gjøre den aktuell for nye generasjoner.

Men – det ligger et ”men” på lur i Bjorvands tilslutning til kunnskapsministerens kanonprosjekt. Hun synes det er problematisk å skulle kåre de beste barnebøkene. Selv har hun tjue års undervisningserfaring fra UiA, og hvert år presenterer hun en pensumliste fylt av nye barnebøker til de kommende barnehagelærerne.

– Min oppgave som profesjonell underviser, er å sørge for at studentene blir kjent med den gode samtidslitteraturen, sier Bjorvand.

I 2015 gav hun selv ut en kritikerrost biografi om Astrid Lindgren, og nå arbeider hun blant annet med nye oversettelser av Lindgrens bøker til norsk. Likevel har ikke Lindgren og de andre klassikerne forrangen på pensumlistene ved barnehagelærerutdanningen.

Klassikerne klarer seg

Hun mener det er mange nok som taler klassikernes sak: Teskjekjerringa, Ole Brumm, Mio min Mio, Karius og Baktus, Hakkebakkeskogen og Snekker Andersen.

– Disse bøkene kommer i stadig nye opplag. Klassikerne har noe allmenngyldig og tidløst ved seg som gjør dem interessante for stadig nye generasjoner, sier Bjorvand.

Men selv vil hun ikke begrense seg til å undervise om klassikerne.

Kanon kan være fint og praktisk, men jeg tror mest av alt det blir en begrensning med en liste over de såkalt viktigste bøkene, sier hun.

De tre store

Det finnes likevel klassikere, og flere av dem står stadig vekk på Bjorvands pensumlister.De tre store her i landet er i følge forskeren Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly.

– De brøt med fortidens barnelitteratur og stod fram med et nytt syn på barn og litteratur. De var lekne, selvstendige og moderne. Barna ble tatt på alvor og litteraturen var skrevet fra barnets perspektiv. Tidligere var det vanlig at barna skule lære noe av bøkene. Med de tre store kom nye tanker, blant annet om at litteraturen skulle gi gode opplevelser, sier Bjorvand.  

Kunst er subjektivt

Bjorvand minner om at litteratur først og fremst er estetikk og at kunsten først og sist skal oppleves med sansene.

–  Noe av den beste barnelitteraturen er kunst, og kunsten er subjektiv. Hvis vi kommer med en liste over 100 bøker som alle må lese, vil listen være autoritativ. Det vil være en effektiv måte å sikre at barn får dårlige leseopplevelser, sier hun.

Hun mener en lærers oppgave er å finne bøker som passer til den enkelte eleven. Gamle dagers klassesett med 30 like bøker til 30 ulike elever har hun ingen tro på.

– Da er du sikker på at noen elever får en dårlig leseopplevelse. Det finnes ikke en bok som alle liker, sier Bjorvand.

Det kommer ut over tusen nye bøker for barn og unge hvert år her i landet. De bøkene vil Bjorvand slå et slag for.

Samtidslitteraturens store

Bjorvand nøler med å trekke fram arvtakerne etter de tre store norske barnebokforfatterne. Hun er redd for å glemme noen i farta. Den første hun fremhever forfatteren Gro Dahle, som ofte gir ut bøker illustrert av Svein Nyhus. Dette radarparet betegner hun som toneangivende. Begge har vært i faget i over 20 år.

De skriver og tegner viktig og særegen litteratur. Dahle skriver om modige tema, og det er også typisk for klassikerne: De tar opp betente tema. Dahle har blant annet skrevet om incest og vold i hjemmet, sier Bjorvand, og trekker fram Sinna mann og Blekkspruten som noen av de viktigste bøkene fra Dahle og Nyhus.

– Dette er stor litteratur og gode bilder. De voksner gråter, og Sinna mann er så skummel at mange vil tenke den ikke må leses for barn. Men barn leser veldig konkret, og tåler godt slike historier, sier Bjorvand.

Når hun først er på glid, kommer det flere samtidsforfattere hun vil ha nevnt, blant annet Stian Hole og hans Garman-trilogi; Lisa Aisato og bildebøker som Odd er et egg; Rune Belsvik og hans Dustefjerten; Tor Åge Bringsværd og Aisatos Tambar-bøker; Erna Osland og hennes fagbøker og skjønnlitteratur; Kari Sverdrup og hennes romaner; Siri Pettersen og hennes trilogi om Ravneringene.

– Dette er bare eksempler. Flere samtidsforfattere har skrevet mange gode bøker. Kjennetegnet på de nye og gamle klassikerne er at bøkene er humoristiske, fantasifulle og spennende. I tillegg skriver de om temaer som de unge er interessert i,  og som på en eller annen måte er aktuelle i dag, sier Bjorvand.