Det digitale diktatur

Forskere fra Universitetet i Agder presenterer aktuelle kronikker under forskningsdagene 2019. Denne kronikken ble første gang publisert i Agderposten 13. september 2019.

Av Morten Goodwin, førsteamanuensis Universitetet i Agders toppforskningssenter CAIR, (Senter for forskning på kunstig intelligens)

Det mangler ikke på profetier om hva teknologien kan komme til å løse i fremtiden. Snart lever vi evige liv og får biler som kjører oss rundt uten at vi mennesker lenger er sjåfører. Fremtiden kommer til å være helt ugjenkjennelig – skal vi tro alle spådommene som florerer.

Jeg forsker på dataprogrammer som lærer av seg selv, såkalt kunstig intelligens. Noen kaller disse dataprogrammene for algoritmer. Jeg liker å kalle dem for dataprogrammer, fordi det er dataprogrammer de er. Disse dataprogrammene er ikke bygget slik som alle andre programmer. De er bygget ved at vi forskere mater dem med masse data, og så lar vi programmene selv lære hvordan de skal oppføre seg.

Morten Goodwin

Når dataprogrammene lærer noe, sier vi at de får en intelligens – en kunstig intelligens. Den største overraskelsen i IT-verden de siste årene har vært at dette plutselig har begynt å fungere veldig godt, og over natten har kunstig intelligens blitt noe alle snakker om. Da kommer ikke bare spådommene, men et ønske om å dominere teknologien.

Før sommeren hjalp jeg en journalist til å trene opp et kunstig intelligens-dataprogram i en snakkende robot. Vi matet inn alt journalisten hadde sagt på Facebook de siste 10 årene. Etterpå kunne journalisten intervjue roboten, og det var nærmest som å intervjue seg selv på tv. Intervjuet fungerte helt strålende.

Journalisten var veldig aktiv på Facebook i sin ungdom, og roboten lærte seg et ungdommelig og usminket språk. Den bannet til og med. Jeg tror sjeldent det har vært så mye banning på Lørdagsrevyen som da roboten min var på besøk.

Dette fungerte fordi journalisten frivillig hadde gitt fra seg masse data til Facebook, slik som de fleste av oss har gjort. Vi fikk også tilgang til disse dataene, og resultatet var et morsomt eksperiment. Hva ville du spurt deg selv om hvis du hadde anledning til å få et ærlig svar?

Dataprogrammer bygget med kunstig intelligens blir gode når de får tilgang til data – mye data. Derfor fungerte det så godt for journalisten som ville snakke med seg selv, og det viser hvor lett det er å få til intelligent oppførsel med tilgang til nok data.

Det går en vandrehistorie om at de amerikanske indianerne solgte Manhattan for perler og pyntegjenstander verdt 60 nederlandske gylden. Hvordan kunne indianerne være så lettlurte og selge Manhattan på billigsalg?

Når du melder deg opp for en gratis eposttjeneste hos Google betaler du med dine data. Når du bruker Facebook til å sende meldinger til kona, gir du fra deg personlig data til Mark Zuckerburg. Du gir det fra deg gratis, og Zucerberg og Google kan med dine data trene sine intelligente programmer til å skreddersy reklame, utvikle intelligente roboter og nye dataprogrammer de kan tjene penger på.

At indianernes solgte Manhattan for en slikk og ingenting er nok bare en vandrehistorie. Men at vi gir fra oss vår mest private informasjon helt gratis til Mark Zuckerberg og andre er helt sant.

De store IT-gigantene vil ikke bare få roboter til å snakke, de går tungt inn i alt fra helse til banknæring. I 2017 trente Harvard-forskere intelligente dataprogrammer til å oppdage føflekkreft ved hjelp av data fra nesten 130 000 bilder.

Samme år hadde vi i Norge 2 222 tilfeller av hudkreft. Hvis jeg skulle gjort det samme eksperimentet med tilgang til et bilde fra hver eneste av de kreftpasientene, måtte jeg ventet i nesten 60 år. Jeg måtte spurt hver eneste pasient om samtykke, og dermed hadde det selvsagt ikke blitt noe av.

Det er denne verden IT-gigantene ønsker å dominere. For IT-gigantene har tilgang til vår informasjon, men det har ikke vi som er forskere.

Hvis du om fem år går til legen, kan du bli møtt med en Google-app som hjelper legen med diagnostiseringen. I motsetningen til de mange spådommene som florerer, er dette helt realistisk. Gigantene samler data som om det skulle vært melk og honning, mens jeg som forsker sliter med å få tak i nok data.

En annen spådom om den digitale fremtid er at Norge ikke er med i det digitale kappløpet. Det er en verden hvor de intelligente programmene er laget av store amerikanske IT-firmaer.

Men Norge vil være med. Vi har forskere som kan kunstig intelligens. UiA har et toppforskningssenter som bare driver med forskning på kunstig intelligens. Og landet har til og med en digitaliseringsminister. Vi er klare for å bygge intelligente dataprogrammer med norsk etikk og moral. Vi kan samle anonymisert medisinsk data fra pasienter, og sykdomsspredning og banktransaksjoner.

For å få det til, må vi bygge store datasentre i Norge, og gi forskerne lettere tilgang til data. Slik er det ikke i dag. Men mitt ønske er at vi unngår et digitalt diktatur. Jeg vil ikke bare møte en Google-app hos legen, Jeg vil møte en lege-app som er trent med norske data og bygget på norsk etikk. Sånn kan vi unngå et digitalt diktatur.