Den nødvendige kunstdebatten

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 16. juni.

Med avisenes stenging av kommentarfelt på nett og forflytningen av diskusjonene til sosiale medier mellom «venner» er jeg redd den offentlige kunstdebatten er truet.

Gjennom de siste årene har det vært mye forargelse knyttet til kunst og kultur – spesielt i det lokale nyhetsbildet. Etter Einar Øgrey Brandsdals utspill om Kunstsilo sammen med nyttårsrakettene i 2017 har vi sett en ytringskultur om kunst i fri dressur både i trykte medier og på nett.

Etter en noe stilnet silodebatt, ble vi sørlendinger igjen vekket opp med utstillingen Dry Joy av den finske fotografen Ilu Susiraja på Sørlandets Kunstmuseum i februar 2020. Utstillingen skapte sterke reaksjoner både hos samfunnsdebattanter, foreldre og skoler. Hamringen på tastaturene tiltok og skapte overskrifter som for eksempel «Foreldre raser mot skole etter kunstbesøk: - Perverst og seksualiserende!». Både skolen og museets direktør (!) la seg flate etter foreldrenes reaksjoner og beklaget at utstillingen ble vist for 10-åringer. Kunstkritikere mente derimot at utstillingen var vellykket og harmløs.

Så kom COVID-19. Utstillingen stengte og et helt kunst- og kulturfelt var lukket ned og i krise. Med i koronadragsuget gikk også debatten om Susiraja og tilsynelatende også folkets engasjement for kunst. Ikke lenge etter dette stengte Fædrelandsvennen som en av flere andre aviser også sine kommentarfelt på nett. Begrunnelsen var for mye usakligheter, sjikane og hets i meningsutvekslingene. Prisen å betale for å ha en fri demokratisk debattarena ble for stor.

Samtidig med stenging av kommentarfeltene oppfordret Fædrelandsvennen leserne til å fortsette å publisere sine meninger. Men alle vet at det å skrive en tekst med et gjennomtenkt argument i en lengre tekst tar mye lenge tid enn å respondere med få tastetrykk. Det var jo heller ikke noe særlig kunst å skrive om. Nå er vi imidlertid begynt vår reise tilbake til normalen. Vi kan nå nærme oss både museer og utstillinger igjen. Dry Joy er tilgjengelig for publikum helt frem til august.

En annen utstilling vi kan gå å se er den nylig åpnede Angel of Death på arteriet. Her tar forfatter, musiker og nå også visuell kunstner Cornelius Jakhelln, alias Sturmgeist, nettopp et oppgjør med hatretorikken som har preget ordskiftet og offentligheten i Kristiansand de siste par årene. Jakhelln har ifølge han selv gravd opp og kvesset stridsøksen og tatt debatten inn i kunstrommet. Han bruker sterke virkemidler som også enkelte innenfor kunstsfæren opplever som provoserende.

Etter stengingen av kommentarfeltene i Fædrelandsvennen er spørsmålet er hvordan man skal holde liv i Kristiansandsbefolkningens kunstengasjement og hvordan man kan forhindre at kunstdebatten ikke bare igjen blir en arena for de innenfor kunstsfæren, eller de som er venner med de som deler kunst og kulturstoff på Facebook og andre sosiale medier?

Jeg har i egen forskning sett hvordan uenighet om kunst kan utnyttes og også initieres, slik at publikums refleksjoner om kunst fremstår som mer nyansert. I min undervisning anvendes dissens og uenighet som en ressurs og som en strategi for blant annet å forstyrre etablerte holdninger.

I tre uker i slutten av mars 2020 skulle jeg hatt med flere grupper med studenter fra UiA på utstillingen med Susiraja. Jeg så frem til det særlig på grunn av debatten utstillingen forårsaket, men med koronakrisen ble nettbaserte undervisningsformer og digitale måter å møte kunst på løsningen. Det alternative opplegget som foregikk på møteplattformen zoom handlet i grove trekk om å både oppleve og diskutere kunsten til Susiraja på nett i en styrt nøye planlagt regi. Selv om det var ulike holdninger til kunsten var det likevel en stor enighet om at utstillingen burde besøkes av skoleelever. De så og potensiale i å regissere slike debatter mellom lærere som del av deres forberedelser til utstillingsbesøk.

Denne lille undervisningsøkten viser det jeg også tidligere har erfart, at møter med kunst kan være arenaer for meningsutveksling og debatt. Siden kunsten kan være tvetydig, åpen, tankefull, uforutsigbar og uforståelig, ligger forholdene til rette for en reell demokratisk praksis. Kunsten blir et viktig frirom hvor konsensus utfordres og hvor etiske problemstillinger kan løftes frem. Heller enn å tilstrebe like holdninger om kunst, er møter kunst helt sentrale steder hvor forskjellige meningsytringer kan løftes frem. Det å bli konfrontert med andres holdninger i kunstrommet kan også bidra til at vi blir mer nyanserte og mer tolerante for andres syn utenfor kunstrommet.

Jeg håper stengingen av kommentarfeltene i Fædrelandsvennen ikke stopper kunstdebatten, men at både avisen og andre lokale medier kan bidra til en bred kulturdekning. Så håper jeg avisen trapper opp kulturjournalistikken og initierer både anstendige og nyanserte diskusjoner om kunst hinsides hegemoniet.