0
Hopp til hovedinnhold

Demokratiske erfaringer begynner i barnehagen

Allerede i barnehagen lærer barna å legge til side egne initiativ for å gi plass til andre, og slik øve opp sitt demokratiske sinnelag.

Foto fra bhg
Leken gir barna rike muligheter til å ta initiativ, men også å kjenne på kroppen hvordan de også må tåle andres initiativ, slik at det blir plass til alle. Å tåle andres initiativ betyr at barna opplever motstand, forstyrrelser og avbrytelser, skriver forfatterne.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 13. oktober. 

All utdanning har et lovpålagt mandat om å arbeide for demokrati. Det handler både om å utvikle barns forståelse av demokrati og deres evne til å bidra som deltagere i demokratiet.

Det er ikke vanskelig å se hvordan dette lar seg gjøre i skolen. Der foregår undervisning om demokratiet som styreform, og der inngår elevene i formelle demokratiske prosesser for eksempel gjennom elevrådsarbeid.

Det er vanskeligere å se hvordan dette kan fungere i barnehagen, fra barna er ett år gamle og møter utdanningsinstitusjonene for første gang. Men også barnehager har et klart mandat om å arbeide for demokrati, og undertegnede har i en årrekke stått i spissen for et skandinavisk nettverk av barnehageforskere som har tatt mål av seg til å undersøke hva demokrati i barnehagen kan innebære.

I Rammeplanen for barnehagen, som har status som en forskrift til loven, står det: «Barnehagen skal fremme demokrati og være et inkluderende fellesskap der alle får anledning til å ytre seg, bli hørt og delta».

Å kunne påvirke, samt bidra til utvikling og endring av en institusjon er avgjørende for institusjonens demokratiske praksis. En forutsetning for å fremme demokrati for de yngste barna er med andre ord å gi barn mulighet for å ytre seg, bli hørt og delta.

Vi mener det er på to hovedområder dette kan foregå: gjennom måten aktiviteter, sosiale hendelser, samtaler og lek gjennomføres på, og gjennom måtene rommene, interiøret og materielle er utformet.

Å løse denne utfordringen krever en grunnleggende forståelse for hva det er å være deltager i et demokrati, og for å bidra til en slik forståelse, har vi hentet inspirasjon fra utdanningsforskeren Gert Biesta og arkitekten Bernard Tschumi.

Biesta beskriver demokrati som en dannelsesprosess der subjektet stadig får mulighet til å bli til som deltager i verden gjennom sine handlinger og initiativ. Den demokratiske institusjonen, som en barnehage skal være, må gi betingelser for at barna skal kunne ta initiativ, sette agendaen og påvirke omgivelsene sine. Men på en slik måte at andres muligheter for å føre sine initiativer ut i verden ikke blir hindret.

Leken gir barna rike muligheter til å ta initiativ, men også å kjenne på kroppen hvordan de også må tåle andres initiativ, slik at det blir plass til alle. Å tåle andres initiativ betyr at barna opplever motstand, forstyrrelser og avbrytelser. Leker blir tatt fra dem rett under nesa deres. Runsene de vil bruke er opptatt, og den som selger i lekebutikken opplever kravstore kunder.

Lek innebærer en mengde slike opplevelser, og det kan være nyttig for barnehagelærere å ha i bakhodet at disse avbruddene og motstandsopplevelsene har en betydning for barnas muligheter for å oppdage seg selv og andre som deltagere i et demokrati. Slike opplevelser er ikke bare en kilde til frustrasjon, gråt og krangling, men også eksempler på levende demokrati.

Tschumi bruker også begrepet tilblivelse der han drøfter forholdet mellom mennesker og rommene de oppholder seg i. Han sier at man blir til som handlende menneske ved å utfordre regien som allerede finnes i et rom. Det finnes ikke rom uten hendelser, og både rommet og deltagerne blir til gjennom de hendelsene som foregår der.

Deltagelse i felles hendelser er sentralt i et demokrati, men er rammene i en barnehage for snevre vil det kunne hemme demokratiet. Om barn skal kunne tre frem og gjøre en forskjell, må aktivitetene kunne utvikles på initiativ fra barna selv. Dersom tilbudet snevres til arbeidsmåter som tilbys på bestemte måter, holdes barna fast i noen handlingsalternativer og de får få muligheter til å endre regien som allerede finnes i rommene.

Man kan snakke om bevegelige og regulerende rom. Regulerende rom er preget av at det finnes mange regler som bestemmer handlingsalternativene slik som musikkrom, klosserom eller språkrom. I disse rommene begrenses barns muligheter for påvirkning av hva som kan skje. Bevegelige rom er innredet på en slik måte at de åpner for kreativitet og fordypning. gjerne fleksible lekerom hvor mange ulike ting kan skje.

I barnehagen handler demokrati om hva som skjer i leken, ulike forhandlinger om regler for måltidet, i garderoben, og altså også om hvordan møblene er plassert, hvordan rommene er innredet og hvilke materiell som finnes.

Om en vil ta disse tankene på alvor, vil det ha innflytelse på hvordan pedagoger forstår sitt ansvar for å virkeliggjøre demokratiet i barnehagen. Vi kan ikke skape et demokratisk menneske kun gjennom å lære barn om demokrati. Vi skal heller ikke bare tenke demokrati som et system, bl.a. ved opprettelse av ulike organer der barn kan ha innflytelse på beslutningsprosesser.

Barnehagen kan allikevel gi barn muligheter for mange demokratiske erfaringer, og det handler om både barnas muligheter for å ta egne initiativ i leken, å unngå unødvendige regler i hverdagssituasjoner og at rommene er bevegelige.