Demokratisk tilbakegang fortsetter i Europa

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 6. mai.

Polen, Ungarn, Tyrkia og Serbia har derimot opplevd betydelig demokratisk tilbakegang og er de landene i Europa der demokratiet har svekket seg mest i perioden.

33 av de 43 medlemslandene fra Europarådet som er inkludert i rapporten, har opplevd en svekkelse av demokratiet mellom 2010 og 2020.

Selv om dette er en global trend, følger europeiske land egne veier. Norge og Danmark er en slags verdensmestere i demokrati. De har bare sett en minimal forverring i løpet av det siste tiåret.

Polen, Ungarn, Tyrkia og Serbia har derimot opplevd betydelig demokratisk tilbakegang og er de landene i Europa der demokratiet har svekket seg mest i perioden.

Russland har utviklet seg videre i antidemokratisk retning fra et allerede veldig lavt nivå.

Land som Armenia og Georgia har derimot forbedret seg. De to landene blir nå til og med ansett for å være mer demokratiske enn Polen og Ungarn.

I følge 2021 V-Dem Institute Democracy Report fra Gøteborgs universitet er Polen det landet der demokratiet falt mest i verden det siste tiåret. Lov og rettferdighetspartiet fikk makten i 2015 og utløste en konstitusjonell krise. Politikerne grep inn i samfunnets uavhengige institusjoner og blandet seg i sammensetningen, makten og virksomheten til rettsvesenet.

Krisen pågår ennå. Forslagene til kontroversielle media-lover, restriktive abortlover og diskriminerende anti-LHBT-tiltak har ført til ytterligere tilbakeslag for demokratiet i Polen.

Ungarn anses ikke lenger som et fullt demokrati. Landet har endret seg til et valgautokrati under Fidesz-regjeringen, der det i realiteten ikke lenger er rettferdige valg. Etter valget i 2010 vedtok Fidesz en ny grunnlov og har siden endret den fem ganger frem til 2013.

Regjeringen i Ungarn er kritisert for ikke å følge europeiske standarder for beskyttelse av minoriteter. Regjeringen er også beskyldt for å undergrave maktfordelingsprinsippet ved å bemanne domstolene med dommere som er lojale mot regjeringen.

Det demokratiske tilbakeslaget har fortsatt med misbruk av midler fra Den europeiske union. Ungarn har også gjort endringer i valgsystemet og innført restriktive organisasjons- og medielover rettet mot ulike institusjoner og sivilsamfunnsaktører med liberale verdier.

EU har iverksatt overtredelsesprosedyrer både mot Polen og Ungarn på grunn av nedbyggingen av rettsstaten. De to landene står for øyeblikket også overfor en ny EU-regulering som knytter utbetaling av finansielle midler til rettssikkerhet.

Som Ungarn ansees heller ikke Serbia lenger som et fullt demokrati. Hovedårsakene er knyttet til svekket mediefrihet, økende korrupsjon og en svekket rettsstat. Det har ikke kommet sterke reaksjoner fra EU.

EU ser ut til å være ganske fornøyd med regimet i Beograd og fortsetter å yte bistand og lån. EU-medlemskap er fortsatt det primære målet for den serbiske regjeringen.

Samtidig jobber nye og autoritære aktører, spesielt Russland og Kina, hardt for å øke sin innflytelse i landet, førstnevnte ved å selge våpen og sistnevnte ved å gi lån til store infrastrukturprosjekter.

Begge land tilbyr også en alternativ verdensorden som først og fremst vektlegger verdien av økonomisk, politisk og sosial stabilitet i direkte konkurranse med liberale demokrativerdier.

Selv om situasjonen i Norge og Danmark ikke kan sammenlignes med en slik avdemokratisering, har begge landene enkelte åpenbare utfordringer.

Både Danmark og Norge får svært høye karakterer på demokratirangeringer og nyter et stabilt politisk system som favoriserer enighet i stedet for konflikt.

Likevel er verken Danmark eller Norge isolert fra den verdensomspennende politiske utviklingen, hvor liberale demokrativerdier utfordres. Vi er vitne til en strøm av nye politiske bevegelser og anti-liberale ideer som utfordrer etablerte ideer om demokratisk politisk styring, bryter ned normer for politisk samtale og reduserer utsiktene til politisk samarbeid.

For eksempel har «QAnon» fått fotfeste i Norge. Nye politiske partier som de danske «Nye Borgerlige» har dukket opp. Vi ser at etablerte politiske partier ikke besvarer nye politiske krav fra velgerne.

Frustrasjon med valgte politikere og den politiske likegyldigheten som noen velgere har opplevd, baner i sin tur vei for populismens blomstring. Populisme, med sin anti-liberale retorikk, kan likevel sees både som en velsignelse og en forbannelse. Den engasjerer mennesker og mobiliserer dem som føler seg stengt ute fra den politiske samtalen. Likevel er det også bekymringsfullt at populisme mobiliserer mørke hjørner av det politiske ideologiske landskapet.

Disse trendene diskuterer vi på den europeiske konferansen om demokrati og menneskerettigheter, torsdag 6. mai. Forskere fra UiAs Jean Monnet Center of Excellence vil debattere hvordan EU og Europarådet kan bidra til å sikre og videreutvikle demokratiet.