0
Hopp til hovedinnhold

De glemte barna i barnevernet

Fosterforeldrenes egne barn trenger også støtte fra barnevernsarbeidere om det oppstår konflikter. Dette har stor betydning for om fosterhjemsplasseringen lykkes.

Foto av to barn som leker
Fosterforeldrenes egne barn blir ofte ikke prioritert av hjelpeapparatet når det oppstår konflikter med fostersøsken. Disse barnas rettigheter blir ikke ivaretatt, sier førsteamanuensis Cecilie Revheim som har tatt doktorgrad på området.

Når et barn blir plassert i fosterhjem knytter barna seg til hverandre som søsken ganske raskt, på godt og vondt. Familiens egne barn tar oppdraget med å få et nytt søsken på største alvor, og investerer gjerne mye av seg selv i forholdet. Når det oppstår en gjensidig varm relasjon, er de egne barna en stor ressurs i fosterhjemsomsorgen.

Men når relasjonen ikke utvikler seg som forventet, kan hverdagen bli tung for familiens egne barn. Det kan dreie seg om alt fra aggresjon til mobbing og avvisning.

– Det aller såreste er når fosterbarnet ikke vil ta imot omsorgen eller søskenrelasjonen. Det at fosterbarn kan avvise den nye familien, er en kjent problematikk, men det har i mindre grad vært fokusert på hva det gjør med de andre barna i familien.

Det sier Cecilie Revheim, førsteamanuensis på Institutt for sosiologi og sosialt arbeid på Universitetet i Agder (UiA). Hun disputerte nylig for ph.d.-graden med avhandlingen Hva med oss andre som bor her? Profesjonsetiske utfordringer i møte med fosterforeldrenes egne barn.

Avhandlingen gir et innblikk i fosterfamiliens indre liv, sett fra perspektivet til fosterforeldrenes egne barn.

FAKTA/Om doktorgraden

  • Cecilie Revheim har intervjuet ti barn av fosterforeldre i alderen 8-21 år. Hun har møtt barna til intervju tre ganger.
  • Hun har også deltatt på kurs for fosterforeldre, gjort intervju med en fokusgruppe av fosterforeldre, og foretatt en systematisk litteraturstudie.
  • Stipendiatstillingen til Revheim var en del av prosjektet INNOS (Innovasjon og tjenesteutvikling gjennom nye former for samarbeid) finansiert av Norges forskningsråd over PraksisVel-programmet for perioden 2013 til 2016. 
  • Prosjektets overordnede målsetting er både å få økt kunnskap om nye samarbeidsrelasjoner i velferdsfeltet og å øke forståelsen av forutsetningene for å utvikle kunnskapsbaserte og bedre tjenester.

Les mer om Revheims avhandling her

Ikke nevnt i barnevernsloven

Livssituasjonen til barn som vokser opp i familier som tar til seg fosterbarn, er et område som ikke er forsket mye på i Norge. Revheim trekker frem spredte studier de siste førti årene fra USA, Storbritannia og Australia.

– Det som går igjen er at det er en gruppe barn som blir berørt av å ha fostersøsken, men som i liten grad blir innlemmet i det profesjonelle støtteapparatet, sier Revheim.

Photo of Cecilie Revheim

Cecilie Revheim is associate professor at the Department of sociology and social work at the University of Agder.

Til en viss grad er dette naturlig. Sosialarbeiderens hovedansvar er fosterbarna, og Revheim sier at det profesjonelle blikket vil være preget av lovpålagte oppgaver.

– Fosterforeldrenes egne barn er ikke nevnt i barnevernsloven. De er en del av fosterhjemmet og bor i sitt eget hjem hos sine egne foreldre, sier hun.

I Norge har barn sterke rettigheter gjennom FNs barnekonvensjon og grunnlovens paragraf 104, som gir barn rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. «Ved alle handlinger som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn», sier loven.

– Man kan argumentere for at disse rettighetene ikke blir innfridd i dag, i og med at barnevernsarbeidere i alt for liten grad snakker med fosterfamiliens egne barn om hva de trenger hjelp til, sier Revheim.

Anerkjennelse er viktig

I forskningen har Revheim tatt utgangspunkt i den tyske sosialfilosofen Axel Honneths teori om anerkjennelse, og at det å bli anerkjent er en viktig drivkraft.

– Gjensidig anerkjennelse gjør at man bryr seg om hverandre, og at man tåler veldig mye. Anerkjennelse barna imellom er viktig for å komme seg gjennom vanskelige perioder, men det er vel så viktig at fosterfamiliens egne barn blir anerkjent av profesjonelle. Det er viktig at barnevernsarbeideren ser og bekrefter den innsatsen de gjør, sier Revheim.

Hun har flere gode eksempler på at mye kan løses med gode samtaler og veiledning i konflikthåndtering, hvor sosialarbeideren tar en aktiv rolle overfor fosterfamiliens egne barn. Men hun har også eksempler hvor sosialarbeideren aldri har snakket med disse barna.

– Når saksbehandleren tenker på familien som en helhet, og på fosterfamiliens egne barn som pårørende, blir det lettere å løse konflikter og jobbe med relasjonene, sier hun.

Ønsker retningslinjer

Barnevernet er et presset område, og mange saksbehandlere har for mange barn å følge opp. Knapphet på tid og ressurser gjør at mange fokuserer på lovpålagte oppgaver.

I 2015-2016 kom det en stortingsmelding som sa at fosterforeldrenes egne barn skal følges opp, og at det er kommunenes og Bufetats ansvar. Men ifølge Revheim står det lite konkret om hva denne oppfølgingen skal bestå i.

– Lover og retningslinjer er ikke i seg selv en garanti for at barns rettigheter kommer til anvendelse. Fosterforeldres egne barn er avhengige av at voksne informerer og involverer dem i det som skjer, og gir dem den støtten og hjelpen de har behov for, sier Revheim.

Hun tror mange sosialarbeidere allerede er flinke til å trekke familiens egne barn aktivt inn i arbeidet i fosterfamilien, men at feltet er overmodent for mer kunnskap og forskning.