De fleste ikke-religiøse er medlemmer av Den norske kirke

— Norge blir gjerne karakterisert som verdens mest sekulære land, men så langt har forskningen viet de ikke-religiøse liten oppmerksomhet, sier Sivert Skålvoll Urstad.

Han disputerte nylig ved Universitetet i Agder (UiA) med en doktoravhandling om ikke-religiøse i Norge. Avhandlingen er den første systematiske studien om ikke-religiøse mennesker her i landet.

Urstad slår fast at de fleste ikke-religiøse i Norge er medlemmer av Den norske kirke.

— Bare 2 prosent av den norske befolkingen går regelmessig i kirken og rundt 70 prosent er medlem i Den norske kirke. Opp mot 25 prosent av befolkningen er ikke-religiøse og tror verken på Gud eller andre høyere makter, og har ingen hverdagsritualer knyttet til religion, sier Urstad.

Tall og fortelling

Den artikkelbaserte avhandlingen består av tre artikler og én del som presenterer teorier, metoder, bakgrunn og helheten i avhandlingen (kappen). Den første artikkelen dreier seg om mennesker som har valgt å stå utenfor medlemskap i religiøse organisasjoner. Den andre er en analyse av kjennetegnene ved sekulære voksne, og den tredje en analyse av hvordan ikke-religiøse forholder seg til religion og snakker om religion og overgangsritualer knyttet til bryllup og dåp.

Avhandlingen bygger blant annet på tall fra den store Tros- og livssynsundersøkelsen (TLU) fra 2012, ved UiA-professor Ida Marie Høeg, Ulla Schmidt og Sunniva Holberg. Urstad har analysert TLU-dataene og gjennomført dybdeintervjuer av 21 ikke-religiøse i Norge.

— Tallene viser at under halvparten av befolkningen i Norge tror på Gud. Mange tror likevel på høyere makter som engler. Tallene for de andre skandinaviske landene er omtrent som i Norge, sier Urstad.

Til sammenligning minner Urstad om at 80 prosent av befolkningen i USA tror på Gud.

— Hvorfor er vi så sekulære i Skandinavia sammenlignet med andre land?

— Det har jeg ikke forsket på i mitt doktorgradsarbeid, men det forklares gjerne med at det sekulære alternativet til gudstroen er godt utviklet i Skandinavia. Velferdsstaten med skolegang for alle, helse- og sosialtjenester, rettsapparatet og andre velferdstjenester fungerer så godt at gudstro og religiøs tilknytning er blitt mindre relevant. Velferdsstaten tilbyr sekulære alternativer til det som tidligere var underlagt religion, sier Urstad.

Ikke-religiøse går i kirken

Men mange av de som mangler gudstro her i landet, er likevel medlem av Den norske kirke og bruker kirken ved høytidelige anledninger.

— Kirken er viktig som tradisjonsbærer, også for de ikke-religiøse. Men de fortolker tradisjonen annerledes. De ser kirken som en sekulær arena for konfirmasjon og andre overgangsritualer som dåp, bryllup og begravelse. For dem handler det ikke om religion, men om tradisjoner. De synes det er i orden at presten tror, mens de selv bare følger tradisjoner, sier Urstad.

Unikt for Norge

Menn er overrepresentert blant ikke-religiøse i andre land. I Norge finner derimot Urstad at det er like mange menn som kvinner blant dem som står utenfor tros- og livssynssamfunn. Ifølge forskeren er dette unikt for Norge.

— Det er fremdeles flere menn enn kvinner som ikke har noen form for religiøs tro, men akkurat blant dem som står utenfor trossamfunn er det likt, sier Urstad.

Sammensatt gruppe

Det er tidligere forsket lite på ikke-religiøse i Norge. Urstads avhandling viser oss hvem de er, hvilke sosiale faktorer som kan forklare dem og hvordan de forholder seg til religion.

— De ikke-religiøse er ingen ensartet gruppe, men de har noen fellestrekk som går igjen, sier Urstad.

For det første er de gjerne yngre menn. De har høyere utdannelse, stemmer gjerne partier på den politiske venstresiden og bor i større byer eller nær byene.

For det andre er de gjerne påvirket av familiemedlemmer og nære venner som er ikke-religiøse.

For det tredje forholder de seg svært ulikt til religion og sin egen ikke-religiøsitet.

Fra likegyldig til religionsmotstander

Urstad grovsorterer de ikke-religiøse i tre ulike grupper: motstandere, likegyldige og interesserte.

Motstanderne (antagonistene) er svært kritiske og negative til religion. De er for eksempel sterkt imot en statskirkeordning og uttrykker seg gjerne negativt om kristendom og andre religioner.

— Mens motstanderne gjerne er engasjerte, er religion et ikke-tema for de likegyldige, sier Urstad.

På motsatt ytterfløy av de likegyldige finnes en gruppe som er svært interessert i religion og gjerne vil diskutere religiøse problemstillinger.

— Denne gruppen er kritiske til religion, men likevel lidenskapelig interessert i å diskutere religiøse spørsmål. Mange av dem er lærere, sier Urstad.

Det ateistiske livssynet

Briten Richard Dawkins og hans bok The God Delusion (2006) regnes gjerne som starten på ny-ateismen, en anti-religiøs retning med navn som Sam Harris og avdøde Christopher Hitchens (1949-2011). Urstad snakker derimot bevisst om ikke-troende og ikke om ateister eller ny-ateister i sin avhandling.

— Ateisme er et betent og verdiladet ord. Ateisme og ny-ateisme utgjør et livssyn og er slik sett en trosretning. Min avhandling dreier seg om de ikke-religiøses selvoppfatning, men også om hva de tror og hvordan de forholder de seg til sin ikke-religiøse holdning, sier Urstad.