0
Hopp til hovedinnhold

Å sammenlikne kriser

Vi hører det ofte nå. Koronakrisen er den verste Norge har hatt siden krigen.

Illustrasjonsfoto av krysserskipet Blücher på Drøbaksfjorden
Artikkelforfatteren kritiserer sammenlikningen mellom koronaviruset og krysserskipet Blücher, som den 9. april 1945 seilte inn Oslofjorden for å angripe Norge. Skipet ble senket av torpedoer fra norske forsvarsverk ved Drøbak. Foto: Riksarkivet

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 28. mars.

Tiltakene er de strengeste som er innført i fredstid. Koronaviruset angriper landet med en liknende aggressivitet som krysserskipet Blücher opp gjennom Oslofjorden. Produksjonslivet er rammet av et økonomisk sjokk som vi ikke engang opplevde under andre verdenskrig.

I Norge og andre land i Europa er andre verdenskrig sammenlikningsgrunnlaget fremfor noe. I sin tale til befolkningen den 18. mars sa Angela Merkel at Tyskland ikke har opplevd tilsvarende tilstander siden krigen. Erna Solberg minte samme dag om at når friheten har vært truet, «har nordmenn gitt alt for hverandre».

Denne tendensen til å sammenlikne kritiske hendelser, er svært utbredt. Når vi skal prøve å ta inn over oss dimensjonene i det som skjer, er det nærliggende å trekke paralleller til ens egne prøvelser i fortiden eller andres lidelser her og nå.

I kulturstudier har dette fenomenet vært mye utforsket. Utgangspunktet er at denne typen kollektive minner imøtekommer ulike behov i nåtiden. Likevel får sammenlikningene også betydning for hvordan forståelsen av fortiden endrer seg. Minner om historiske hendelser påvirker hverandre gjensidig.

Når statsminister Solberg hevder at nordmenn gjør alt for hverandre når friheten er truet, gjør hun det ut fra behov i dag for å skape oppslutning om de tiltakene regjeringen iverksetter. Solberg bygger på forestillingen om et unisont samhold bak kampen for friheten, samtidig som hun skaper og forsterker inntrykket av at nordmenn stod sammen i prøvelsenes tid. At situasjonen var langt mer motsetningsfylt under okkupasjonen enn som så, er det ikke viktig for henne å minne om nå.

Mer problematisk er den sammenlikningen som ble brukt i programmet «Debatten» på NRK 1 den 17.3. Her sammenliknes koronaviruset med krysserskipet Blücher, som den 9. april 1945 seilte inn Oslofjorden for å angripe Norge. Skipet ble senket av torpedoer fra norske forsvarsverk ved Drøbak. Intensjonen med sammenlikningen var å kritisere helsemyndighetene for ikke å skyte og dermed gi viruset fritt leide til å innta landet.

Effekten er imidlertid også at fienden den gangen, tyskerne, blir omtalt som et invaderende, smittsomt og dødelig virus. Dette er selvsagt en svært uheldig retorikk, for ikke bare bidrar den til å opprettholde et fiendebilde som ikke er relevant, men den underbygger også ideen om at mennesker er umenneskelige. Eksemplet viser at det det er viktig med kritisk innsikt i hvordan slike analogier fungerer, og at en karakteristikk av hendelser i samtiden ved hjelp av paralleller til fortiden, kan støtte opp under uønskede holdninger.

Å tenke i analogier kan fremme forståelsen av sosiale prosesser, og det kan styrke evnen til empati og identifikasjon med andres smerte. Vi kan snakke om produktiv erindring når sammenlikningene fungerer oppklarende ved å øke forståelsen for krisens omfang, årsaker og konsekvenser. En mer problematisk type erindring finner sted hvis kriser blir satt opp mot hverandre i en rivaliserende kamp om oppmerksomhet og en hierarkisk rangering av lidelser.

Diskusjonen om hvorvidt 22. juli skulle inn i den nye læreplanen for grunnskole og videregående skole, er et eksempel på dette. Noen mente at denne katastrofale hendelsen måtte nevnes eksplisitt som et obligatorisk emne, mens andre ville at enkelthendelser ikke skulle nevnes. Resultatet ble at 22. juli, men ingen andre enkelthendelser, nå er nevnt i læreplanen for samfunnsfag som et gjennomgående tverrfaglig tema under punktet «Demokrati og medborgerskap». Dette bruddet med den øvrige logikken i læreplanarbeidet skjedde etter påtrykk fra interessegrupper og etter inngripen fra daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner.

Ironisk nok er Sanners opptatthet av å få med seg den den gang siste krisesituasjonen inn i læreplanen, allerede innhentet av sin egen ahistoriske tenkemåte siden vi nå står midt oppe i en ny krise. Koronakrisen har allerede svært store innvirkninger på hele samfunnet, og den nevnes selvsagt ikke med et ord i den planen som skal gjelde fra denne høsten av.

Å tenke i analogier er en grunnleggende praksis i kunst og litteratur. Den frie, assosiative måten å kombinere hendelser på, kan i disse erfaringsmåtene åpne for nye innsikter. Mens politikere stiller dagens koronakrise opp mot andre verdenskrig for å understreke alvoret og mane til samhold, kan forfattere og andre kunstnere bruke krigen til helt andre og mer kritiske formål.

Ett eksempel er Kjartan Fløgstad, som i romanen Due og drone fra 2019, stiller 22. juli og andre verdenskrig opp mot hverandre. Her trekkes linjer fra «gode nordmenn», som både under og etter krigen fant det opportunt å samarbeide med den tyske krigsindustrien, til den «onde nordmannen», terroristen, som plutselig har rømt. Satiren forteller om et samfunn som under kriser åpner seg for kollaborasjon, unntakstilstand og nedbygging av demokratiske lover og institusjoner. I dette perspektivet skal analogien bekrefte den samfunnsanalysen som presenteres.