Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Disputerer på musikken i språket

Ny digital teknologi har gitt Jan K. Hognestad et instrument til å analysere mikroskopiske forandringer i lydbildet i talespråket – endringer som flytter seg umerkelig i hverdagen, men som etter noen tiår er lett hørbare.

Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jan Kristian Hognestad har fulgt doktorgradsprogram ved Fakultet for humaniora og pedagogikk ved siden av arbeidet som førstelektor ved Institutt for nordisk og mediefag. Han formidler forskningen sin allment blant annet gjennom innslag i NRK radios populære «Språkteigen».

Få har forsket på tonefall og tonefallsendringer i norske dialekter, men i sin doktorgradsavhandling ser Jan K. Hognestad på tre sider ved tonefall – eller intonasjon som språkforskere mer presist bruker:

For det første bryter doktoranden nytt land ved på se på hvordan tonefallet blir brukt til å signalisere at den som snakker har mer på hjertet og bare skal trekke pusten.

For det andre ser han på hvordan tonefallet endrer seg over tid, uten at meningsinnholdet endrer seg. Her har han sett nærmere på talespråket i Stavanger, Egersund og Flekkefjord over en hundreårsperiode.

For det tredje presenterer Jan K. Hognestad en modell for å analysere hvordan tonelagene – som er et skandinavisk språklig særtrekk – kan ha oppstått. Kan forskyvninger i tonelagsmelodier rett og slett være et grunnlag for tonal dialektutvikling i nord-germanske språk? Svaret kan komme 7. mars på Campus Kristiansand.

Slik beskriver kandidaten selv essensen i avhandlingen:

Tonelagsvariasjon i norsk. Synkrone og diakrone aspekter, med særlig fokus på vestnorsk.

I Norge er det ofte mulig å si noe om hvor i landet en person kommer fra, bare ved å høre på talemusikken eller intonasjonen, det som folk ofte kaller tonefallet. Til tross for stor forskningsinteresse rettet mot norske dialekter i over hundre år, er intonasjonen mangelfullt utforsket. Det kan synes rart, for norsk (og svensk) har et trekk i talegrammatikken som er ganske unikt i europeisk sammenheng, nemlig de såkalte tonelagene.

I de fleste norske dialekter kan ordet tanken enten bety en væskebeholder (bensintanken) eller en mental aktivitet (tanken i hodet). Betydningen skifter alt etter hvilken melodi vi ”synger” ordet med. En grunn til at forskerne vet for lite om tonelag i norsk, er at det først er i seinere år at vi har fått dataprogrammer som kan analysere akustiske egenskaper ved tale, og som dermed muliggjør studier av språklig tonalitet i større skala.

Tre forskningsområder

Min avhandling, Tonelagsvariasjon i norsk, handler nettopp om dette, og den fokuserer på tre områder.

Den tar for det første for seg et antall vestnorske dialekter fra Kristiansand i sør til Bergen i nord, med hovedvekt på Vest-Agder og Rogaland, og kartlegger sider ved den nåtidige variasjonen i tonelag og intonasjon. I tillegg til den typen tonelagsvariasjon som også annen forskning har beskjeftiget seg med, går avhandlingen inn på hva vi gjør med intonasjonen for å få innholdet i talen vår til å henge sammen. Hvis vi for eksempel vil signalisere at vi er midt i en tankerekke og har tenkt å si mer før vi gir oss, avslutter vi gjerne ytringene våre med en høy tone. Dette kalles i avhandlingen for intonasjonell tekstbinding, og jeg har i seinere tid også laget populærvitenskapelige radioinnslag om dette emnet for NRK P2, der karakteristikken ”å snakke på opptone” ble tatt i bruk.

For det andre gir avhandlingen de første empiriske beleggene vi har fra norske dialekter for endringsprosesser i tonesystemer over tid. Ved å sammenlikne data fra tre ulike undersøkelser av Stavanger bymål i tidsspennet 1925-2000, hvor den siste er min egen, gir denne avhandlingen grunnlag for å si at stavangerfolk født i 1900 og folk født i 2000 kan være språklig ulike også når det gjelder de tonale trekkene i språksystemet. Det samme påvises i Flekkefjord, der det er gjort feltarbeid både blant folk født på 1920- og 30-tallet og ungdommer i videregående skole født på slutten av 1980-tallet.

De endringene det er snakk om, er i seg selv ganske små, men selv om man trenger avansert analyseutstyr for å registrere dem, er de i høy grad hørbare også for ikke-fagfolk. Et navn som Valdemar kan personer fra Stavanger født rundt 1900 ha uttalt med en høy tonetopp på den innledende a-en. Dette er den tonen vi blant annet bruker for å signalisere fokus, altså for å vise andre hva vi legger vekt på i det vi sier. I generasjonen født rundt 1950 synes mange å favorisere en uttale med denne høytonen liggende på l-en, mens mange i dag har en uttale der høytonen har krysset stavelsesgrensen og ligger på e-en.

Går til røttene

Avhandlingen presenterer en modell som beskriver de tonale endringsprosessene i Stavanger og Flekkefjord og sammenholder i noen grad med bymålet i Egersund, som er beskrevet i min bok Tonemer i en høytonedialekt fra 1997.

Denne modellen ligger så til grunn for det tredje delprosjektet i avhandlingen. Det berører de helt fundamentale spørsmålene knyttet til tonale forhold i nord-germanske språk. Hvordan kan en særegenhet som de norske tonelagene ha oppstått, og hvilken type utvikling har ført fram til den store tonale dialektvariasjonen vi har i disse språkene i dag? Kan det tenkes at høytone-flyttingen i Stavanger og Flekkefjord bærer bud om en prosess som også kan ha virket tidligere? Kan posisjoneringen av denne høye fokustonen rett og slett være hovedmekanismen i utviklingen av et komplisert tonesystem som det vi har i norsk?

Disse spørsmålene prøver avhandlingen å besvare, og svarene som gis, utfordrer i noen grad oppfatninger som har vært rådende på området.

Disputasfakta:

Kandidaten: Førstelektor Jan Kristian Hognestad arbeider ved Institutt for nordisk og mediefag ved UiAs Fakultet for humaniora og pedagogikk, der han også fyller funksjonen som koordinator i allmennlærer-/ grunnskolelærerutdanningen. Hognestad har vært ansatt ved Høgskolen i Agder/UiA siden 1998, etter en periode ved Høgskolen i Stavanger. Tidligere arbeidet han som lærer i grunn- og videregående skole.

Prøveforelesning og disputas finner sted i: Clara Holsts auditorium i Sigrid Undsets hus, Campus Kristiansand, Universitetet i Agder. Dekan Ernst Håkon Jahr ved Fakultet for humaniora og pedagogikk leder disputasen.

Tid for prøveforelesning: 6. mars 2012 kl. 19:15

Oppgitt emne for prøveforelesning: Nyere språkforsknings betydning for morsmålsopplæringa.

Tid for disputas: 7. mars kl. 10:15

Tittel på avhandling: Tonelagsvariasjon i norsk. Synkrone og diakrone aspekter, med særlig fokus på vestnorsk.

Opponenter:

Førsteopponent: Dr. Allison Wetterlin, University of Oxford, UK - se også:

Annenopponent Førsteamanuensis em. Ove Lorentz, Universitetet i Tromsø

Bedømmelseskomitéen har vært ledet av professor Peter Trudgill, Universitetet i Agder

Veileder i doktorgradsarbeidet har vært: professor Gjert Kristoffersen, Universitetet i Bergen