0
Hopp til hovedinnhold

Disputas: Homotoleranse på majoritetens premisser

 Når den heterofile majoriteten tolererer den homofile minoriteten, er premisset at de homofile er åpne om sin seksualitet. Samtidig som majoriteten soler seg i sin toleranse, fungerer den som en understrekning av at det er heteroseksualitet som er det ønskverdige.

Artikkelen er mer enn ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

16. august 2013 disputerer Helle Ingeborg Mellingen for ph.d.-graden med avhandlingen «Fra smertespråk til lykkenormativitet. Kjønn, seksualitet og religiøs identitet i et performativitetsperspektiv». Mellingen har fulgt UiAs doktorgradsprogram i litteraturvitenskap ved Fakultet for humaniora og pedagogikk.

I 2008 ble den kjønnsnøytrale ekteskapsloven vedtatt i Stortinget, med samfunnsdebatt før og etter.

Helle I. Mellingen analyserer hvordan synet på kjønn, seksualitet og religiøs identitet kommer til uttrykk i et utvalg bøker og avisartikler, de fleste skrevet fra et religiøst verdisyn eller -miljø.

Gjennom språkanalyse viser avhandlingen hvordan nedvurderende holdninger overfor homofil seksualitet blant annet kommer til uttrykk gjennom oppvurdering av heterofile ekteskap, mens homofilt samliv altså blir tolerert – forutsatt at de homofile er åpne om sin seksualitet.

 

Slik beskriver kandidaten selv essensen i avhandlingen:

Fra smertespråk til lykkenormativitet. Kjønn, seksualitet og religiøs identitet i et performativitetsperspektiv

 Avhandlingen analyserer noen syn på kjønn, seksualitet og religiøs identitet som kom fram i norsk offentlighet i forbindelse med at norsk ekteskapslov ble "kjønnsnøytral". De fire analysekapitlene i avhandlingen tar for seg henholdsvis Nina Karin Monsens debattbok Kampen om ekteskapet og barnet (2009), tre artikler fra regionavisa Fædrelandsvennen fra 2005 og 2009, Arnfinn Nordbøs selvbiografiske bok Betre død enn homofil? Om å vere kristen og homo (2009) og Espen Ottosens Mine homofile venner. Sju historier om å håndtere homofile følelser (2009).

 Mellingen peker på at både homotoleranse og heteroseksualitet er etablert som norske verdier i vår samtid, og at det kulturelt ser ut til å foreligge et krav om åpenhet om en seksuell orientering for at heterofile skal kunne uttrykke nødvendig toleranse. Majoriteten opprettholder på den måten sin majoritetsposisjon gjennom å uttrykke toleranse ovenfor en minoritet, samtidig som heteroseksualitet fortsatt er det ønskverdige. Mellingen undersøker hvordan verdiene homotoleranse og heteroseksualitet kommer til uttrykk.

 Mellingen analyserer de ulike strategiene Nina Karin Monsen tar i bruk for å oppvurdere ekteskap mellom kristne, heterofile, og definere likekjønnede par som mindre verd. Videre viser hun hvordan Fædrelandsvennen fokuserer på smertefulle erfaringer og behov for toleranse når avisen portretterer et lesbisk par, men unngår å problematisere kristne heterofile pars fortellinger om disiplinering av seksualitet. Gjennom analysen av Arnfinn Nordbøs Betre død enn homofil?, fokuserer Mellingen på hvilken betydning språket har for hvordan kjønn og seksualitet fortolkes i et konservativt kristent miljø. Til sist peker Mellingen hvordan Espen Ottosen gjennom sin bok, forhandler mellom en homotolerant og en religiøst begrunnet homonegativ posisjon, i Mine homofile venner. Dette gjør han blant annet ved å la personene han intervjuer beskrive ulike praksiser de gjennomgår for å endre seksuell orientering fra homofil til heterofil, og ved å oppfordre til sølibat som alternativ.

 Gjennom tekstanalysene viser Mellingen at ekteskapet fortsatt tolkes som en fundamentalt heterofil institusjon, som majoritetssamfunnet velger å innlemme en homofil minoritet i. Videre kritiserer hun tendensen til at homofiles livserfaringer omtales i et "smertespråk", hvor løsningen er å være eksplisitt åpen om seksuell orientering for å møtes med toleranse fra majoritetssamfunnet. Hun kritiserer også en underliggende "lykkenormativitet", det vil si en ensretting av lykkebegrepet, hvor det å gifte seg og å få barn i vår kultur i stor grad tolkes som målestokken for lykkelige liv.

 

Disputasfakta:

 

Kandidaten: Helle Ingeborg Mellingen er født og oppvokst i Drammen. Hun har fransk baccalauréat fra Lycée Alain Chartier fra 1999, og fikk bachelorgrad i fagoversetter, fransk ved Universitetet i Agder i 2004. Deretter fikk hun sin mastergrad i nordisk språk og litteratur ved UiA i 2007. Masteroppgaven hadde tittelen " Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad: folkeopplysning eller eksotisk reality-underholdning?"

 Helle I. Mellingen er nå ansatt hos Aust-Agder og Vest-Agder fylkeskommuner som prosjektleder for det 3-årige prosjektet Likestilling som regional kraft, et ledd i Agderregionens 10-årssatsing for likestilling.

 

Prøveforelesning og disputas finner sted i Auditorium B1001 – Gabriel Scotts auditorium, Campus Kristiansand.

Dekan Ernst Håkon Jahr leder disputasen

 

Tid for prøveforelesning: Torsdag 15. august 2013, kl 17:15

 

Oppgitt emne for prøveforelesning: "En queerlesning av Nina Karin Monsens "Det kvinnelige mennesket: Feministisk filosofi" (1975) Kapittel 7: "Feministisk innsikt""

 

Tid for disputas: Fredag 16. august 2013, kl 10:15

 

Tittel på avhandling: «Fra smertespråk til lykkenormativitet. Kjønn, seksualitet og religiøs identitet i et performativitetsperspektiv».

Les avhandlingen i AURA - Agder University Research Archive, som er et digitalt arkiv for vitenskapelige artikler, avhandlinger og masteroppgaver fra ansatte og studenter ved Universitetet i Agder.

 

Opponenter:

 

Førsteopponent er professor Lann Hornscheidt, Humboldt-Universität Berlin

Annenopponent er professor Jorunn Økland, Universitetet i Oslo

 

Bedømmelseskomitéen har vært ledet av førsteamanuensis Svein Slettan, UiA

 

 

Hovedveileder i doktorgradsarbeidet var professor Unni Langås, UiA, biveileder var professor Paul Leer-Salvesen, UiA.