Popartister spiller skeive

— Norge er et åpent og tolerant samfunn. Vi er imot homofobi og det er politisk korrekt å støtte det som er annerledes. Det kan nok være at noen musikere er like mye politisk korrekte som de er progressive og ønsker å endre kjønnsrollene, sier Eilertsen.

Hun disputerer i disse dager for doktorgraden ved Universitetet i Agder (UiA) med en avhandling om norsk popmusikk og utvalgte musikeres spill med kjønnsroller og kjønnsidentitet.

— Jeg synes i utgangspunktet det er bra å forvirre de vanlige kjønnsgrensene. Det utvider perspektivet vårt og gir plass til flere måter å leve og være på, sier Eilertsen.

Kjønnsrollelek

Hun understreker at hun ikke har forsket på legningen til de norske musikerne, men på deres lek med kjønnsidentitet og måten de fremstiller kjønnsroller på.  

Queer (skeiv) betyr ikke nødvendigvis at du er homofil. Queering (å skeive eller skeiving) betyr også at du leker med den seksuelle identiteten vi tradisjonelt har knyttet til mann og kvinne. Artisten forvirrer publikum med kjønnsrolleleken, og blir vanskelig å kategorisere som den ene, andre eller noe tredje og fjerde.  

Popmusikk er teater

— Popmusikk og rock´n roll tilbyr et fantasifullt rom der det er mulig å reforhandle seksuell kjønnsidentitet, overdrive den, eller unnslippe den helt, sier Eilertsen.

Hun ser på popmusikk som en slags teaterscene der kjønn og identitet blir satt i scene.

— Popmusikken er en arena der artisten og fansen tar på seg ulike kjønnsroller, spiller dem ut og forhandler om dem på en tydelig og gjerne mer overdreven måte enn i virkeligheten, sier Eilertsen.

Hun trekker frem David Bowie, Madonna og Lady Gaga som klassiske eksempler på artister som leker bevisst med kjønnsroller og kjønnsidentitet på konserter, musikkvideoer og plater. 

Streite spiller skeive

Estetikken rundt skeiving er gjerne kjennetegnet av det rare, flamboyante og eksentriske. Få norske artister fremstår skeive på samme som vis som for eksempel David Bowie eller Prince. Typisk skeive strategier som parodi, ironi og camp er likevel en viktig del av mainstream norsk popmusikk.

Eilertsen fant at det å balansere skeive og streite kjønnskonstruksjoner er en viktig del av artistens karakter. Hun trekker frem tre eksempler: Rapgruppa Kuuk, visesangeren Kaja Gunnufsen og rapperen Lars Vaular.

— Jeg har nærlest disse tre artistene, sett på musikkvideoer og instagramkontoer, studert offentlige bilder og alt det som bidrar til å skape et bilde av dem som artister. Hovedsakelig har jeg ønsket å studere hvordan de forholder seg til kjønnsroller, og hvordan tilsynelatende streite popmusikere skeiver sine fremføringer, bryter og bygger opp under streite og skeive kjønnsroller, sier Eilertsen.

Kort oppsummert fremstår de tre norske artistene slik:

• Rapartisten Lars Vaular utfordrer den hardkokte rapmaskuliniteten ved å blande pop og hiphop. Han feminiserer egen kropp gjennom dansemåten i videoen ”Det ordner seg for pappa”, samtidig er rollen som streit familiefar en viktig del av hans karakter.
• Rapgruppa KUUK består av to kvinner som bruker hiphopen til å gjøre opprør mot polerte og retusjerte kvinnebilder. Gjennom seksuelt tydelige tekster og et konfronterende sceneshow skeiver de streit femininitet.
• Visesangeren Kaja Gunnufsen har konstruert en karakter der hun fremstår som en tilsynelatende vanlig, streit, unge kvinne. Samtidig skeiver hun sin streite fremtoning med utstrakt bruk av ironi og humor som forvirrer og underholder publikum.

— Felles for disse artistene er at de spiller med publikums forventninger om hvem de er, og dermed blir de vanskelige å kategorisere. De er både det ene og andre, og slik utvider de spekteret for hva det vil si å være kvinne og mann, sier Eilertsen.

Nye ideer om kjønn

Doktorgradsavhandlingen hennes antyder at progressive ideer om kjønn, maskulinitet, feminitet og seksuell identitet nå er på full fart inn i norsk mainstreamkultur. De nevnte musikerne bidrar med andre ord til å skeive norske kjønnsstandarder ved å estetisere kjønn på utradisjonelle måter.

— Det kan nok også være at skeivheten er spill mer enn et reelt ønske om å utfordre status quo. De utfordrer idealbildene av kjønnene, men de kan også skeive seg til uten at det koster dem noe. Det er politisk korrekt å skeive seg. Du taper ikke på å skeive; du vinner tvert imot kredibilitet på det, sier Eilertsen.

Hun understreker samtidig at disse artistene veksler mellom en streit og skeiv fremstilling av kjønnsrollene.

— De utfører et slags spill med kjønnsrollene og publikums forventninger, og de gjør seg selv mer interessante ved å leke med skeive kjønnskonstruksjoner, sier hun.