0
Hopp til hovedinnhold

Nytt prosjekt går i dybden på fortellinger om 2. verdenskrig

Med et budsjett på 25 millioner kroner skal Uferdig fortid forske på hvordan krigen formidles gjennom medier som litteratur, film, teater og TV-serier.

Foto av Unni Langås, Siri Hempel Lindøe og Siemke Böhnisch.
– Fiksjonens virkemidler er veldig sterke. Om du ser en fremstilling av noe som du gjenkjenner, så øker det troverdigheten for deg uavhengig av om det er sant eller ikke, sier professor Unni Langås (t.v.). Her med de andre prosjektdeltakerne fra UiA, førsteamuensis Siri Hempel Lindøe og professor Siemke Böhnisch. (Foto: Kjell Inge Søreide)

– Det er veldig lett å la seg forføre av fiksjoner. Evnen vår til innlevelse kan gi oss et naivt syn på historien, sier professor Unni Langås.

Det er over 75 år siden andre verdenskrig tok slutt, men interessen for det som skjedde har ikke avtatt. Snarere tvert imot. Krigen gir stoff til nye fortolkninger i skjønnlitteratur, på teater, film og TV, og i nye formidlingsformer på museer.

Prosjektet Uferdig fortid har et budsjett på 25 millioner kroner for å undersøke disse trendene i Norge. Rundt halvparten av pengene kommer fra Norges forskningsråd, resten er midler fra Universitetet i Agder (UiA).

– Utgangspunktet vårt er at svært mye av den allmenne oppfatningen av krigens hendelser er basert på estetisk formidling. Kunstens evne til å levendegjøre personer og situasjoner bidrar til å fenge interessen for det som skjedde, sier Langås.

Hun er professor ved Institutt for nordisk og mediefag på Universitetet i Agder (UiA), og leder prosjektet som er et samarbeid mellom UiA, NTNU, Falstadsenteret, Nasjonalbiblioteket, Ludwig-Maximilian-Universität München og Stiftelsen Arkivet.

FAKTA/Uferdig fortid

  • Prosjektet har et budsjett på 25 millioner, i et spleiselag mellom Forskningsrådet og Universitetet i Agder.
  • Det blir ledet fra Universitetet i Agder, og er tilknyttet forskningsgruppene Traumeframstillinger i samtidskulturen ved Fakultet for humaniora og pedagogikk, og Kunst og konflikt ved Fakultet fra Kunstfag.
  • Fra UiA deltar Unni Langås (litteraturvitenskap), Siemke Böhnisch (teatervitenskap) og Siri Hempel Lindøe (medievitenskap).
  • Tre doktorgradsstipendiater og en postdoktorer skal i tillegg jobbe med prosjektet.
  • Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetet i Agder (UiA), NTNU, Falstadsenteret, Nasjonalbiblioteket, Ludwig-Maximilian-Universität München og Stiftelsen Arkivet.
  • En assosiert deltaker, Stefan Krankenhagen fra Universität Hildesheim, deltar i tillegg som ekspert på Holocaust i populærkulturen.
  • Prosjektet starter 1. mars 2022 og går frem til 31. mai 2026.

Fortiden er ikke som før

Forskerne har et stort materiale å velge i. Mye ny norsk litteratur, fra Marte Michelet til Karl Ove Knausgård og Kjartan Fløgstad, har andre verdenskrig som tema. Andre kulturuttrykk står heller ikke langt tilbake for litteraturen.

– De som lever nå har ikke opplevd krigen selv, og det kan skape en utfordrende situasjon. Stoffet er bearbeidet så mye at det krever mer av tolkningene, i tillegg til at fremstillingene ofte skaper debatt, sier Langås.

Hun nevner NRK-serien Atlantic Crossing som et eksempel på at en TV-serie blir brukt til å revitalisere historien, samtidig som at den har feministiske intensjoner om å skrive kronprinsesse Märthas rolle opp og frem.

– Serien er et godt eksempel på at fortiden ikke er den samme som den var. Den blir gjenfortalt og tilpasset behov i nåtiden, sier Langås.

Gjenfortalte minner

Prosjektet har tre overordnede måter å analysere problemstillingen på. Alle starter med prefikset «post» (som betyr «etter»): Post-minne, post-nasjonalisme, og post-22. juli.

Post-minne har vi allerede vært inne på. Det handler om hvordan fortellingene om andre verdenskrig har blitt resirkulert gjennom stadig flere gjenfortellinger.

– Fiksjonens virkemidler er veldig sterke. Om du ser en fremstilling av noe som du gjenkjenner, så øker det troverdigheten for deg uavhengig av om det er sant eller ikke, sier Langås.

Hun peker også på at erindringslitteraturen nå også omfatter bøker skrevet av barn og barnebarn av dem som opprinnelig opplevde krigen.

Flere gråsoner

Post-nasjonalisme handler om den nasjonale grunnfortellingen vi har om krigen i Norge.

Denne grunnfortellingen handler om hva som skjedde fra 9. april 1940 til 8. mai 1945: fra Norge ble overfalt av tyskerne til okkupasjonen som stabiliserte frontene med aggressive tyske okkupanter på den ene siden og den heroiske motstandsbevegelsen på den andre.

– Dette er fortellingen som har dominert det nasjonale selvbildet vårt om krigsårene, og som blant annet blir opprettholdt av Forsvarsmuseet og Hjemmefrontmuseet, sier Langås.

Hun sier at grunnfortellingen nå blir utfordret av fortellinger som Marte Michelets bok om hjemmefronten, eller historiene om norske kvinner som inngikk forhold til tyske soldater.

– Det er en større åpenhet for gråsoner nå. Den post-nasjonale epoken har mange flere nyanser når vi snakker om krigen, sier Langås.

Krig og terror

Den tredje måten å analysere problemstillingen på er å se andre verdenskrig i sammenheng med 22. juli. Dette handler om hvordan krigen blir trukket frem i retorikken når politikere og kommentatorer bruker uttrykk som «ikke siden krigen» og «aldri mer».

– Ett nivå av dette handler om sammenligningen mellom andre verdenskrig og 22. juli, og hvordan samholdet snart smuldret opp når man begynte å diskutere minnesmerker og hvordan sorgen skulle foregå. Et annet nivå er at dagens terror skal ha lange historiske linjer. Enten det er sant eller ikke er det noe som har blitt tematisert i litteraturen, sier Langås.

Hun trekker blant annet frem Kjartan Fløgstads roman Due og drone som eksempel på dette.

Utstillinger og formidling

Resultatene fra prosjektet vil blant annet være en utstilling på Arkivet i Kristiansand, på åpne seminarer på Falstadsenteret, og i en intervjuserie på Nasjonalbiblioteket. I tillegg er det planlagt to vitenskapelige antologier, et masterkurs på UiA, og Langås selv skriver en lærebok om krigsminner i samtidslitteraturen.

Hun og kollegaene håper prosjektet vil føre til ny innsikt i måten krigen blir kommunisert på i dag.

– De estetiske uttrykkene må anerkjennes som verdifulle formidlingsmåter, men samtidig må vi huske at de er formidlede og fortolkede. Å lese og forstå den typen formidling på en kritisk måte er noe av det viktigste vi kan bidra med, sier hun.