Like for like, også i høyere utdanning

Tallenes tale er klare. De eldste universitetene forsker klart mest, og får klart mest midler til forskning. Men de er ikke i nærheten av å være så produktive som de nye universitetene og deler av høgskolesektoren. Konkurranse på samme vilkår mellom like fagmiljøer på tvers av institusjonene kunne skjerpe innsatsen i hele høyere utdannings- og forskningssektoren.

En stor del av midlene til universiteter og høgskoler gis som en basisbevilgning. Denne fremstår i dag som en black box ingen vet innholdet i og hvorfor den er som den er. De eldste universitetene har de største sorte boksene. Samtidig får de mindre ut av hver forskningskrone, og har større administrasjonsapparat per student og vitenskapelig ansatt.

- Må tørre å se inn i den svarte boksen

Ekspertutvalget som danner grunnlaget for regjeringens stortingsmelding om struktur og finansiering, mener at det ikke er grunn til å åpne den sorte boksen. De viser til at det er for krevende å avdekke hva basisbevilgningen finansierer.

Dagens politikere må tørre å se inn i den svarte boksen, og ta stilling til hvordan penger brukes og hva de skal oppnå. Det bør være faglige kvaliteter og ikke historiske forhold som avgjør tildelingen av ressurser i UH-sektoren. 

Universiteter og høgskoler forvalter betydelige offentlige midler, og vi er derfor svært opptatt av det vi skal oppnå. Vi støtter en stor basisbevilgning, men det må være objektive og klare kriterier som ligger til grunn for hva hver enkelt institusjon får. Det er det ikke i dag.

Sammenslåingen av universiteter og høgskoler gjør at regjeringen er i ferd med å avvikle delingen mellom universiteter og høgskoler.

Økende kunnskapsbehov

I strukturspørsmålene opptrer regjeringen som en radikal reformator ved å endre institusjonstilhørighet og landskapet innenfor høyere utdanning. Men når det gjelder finansiering stopper det opp.

Vi kan tåle ulikheter i finansieringen, så lenge det er begrunnet hvorfor det er ulik størrelse på basisbevilgningen som gis universiteter og høyskoler. Men den skarpe delingen mellom nye og gamle universiteter, og mellom universiteter og høgskoler eksisterer ikke lenger. I tillegg har samfunnets behov for ny kunnskap økt, og et større mangfold av virksomheter og flere profesjoner har et økende kunnskapsbehov.

Like krav og like konkurransevilkår

Det er hva du gjør og oppnår, ikke hvor du gjør det, som bør bestemme om du vinner frem i budsjettkampen. Ansatte og studenter ved lærerutdanningen ved HiOA bør selvsagt ha samme vilkår som ansatte og studenter ved lærerutdanningen ved UiO. De som utdanner ingeniører ved UiA eller UiS bør selvsagt få samme finansielle grunnlag for å kunne drive forskning som kollegaene i Trondheim, Ålesund og Gjøvik. 

Det er riktig å satse på verdensledende fagmiljøer. Men det bør bety mer midler som det blir satt krav til, eller som alle kan konkurrere om. Like krav og like konkurransevilkår uavhengig av institusjon vil ikke bare gi bedre ressursbruk, men også skape flere nye stjerner i forskning og ledende utdanningsmiljøer. 

Av Seunn Smith-Tønnessen, assisterende direktør ved Universitetet i Agder (UiA), John Branem Møst, universitetsdirektør ved Universitetet i Stavanger (UiS) og Ann-Elisabeth Wedø, høgskoledirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Saken har også vært publisert i Aftenposten. Les kronikken her!