Selv om Storbritannias ønske om å revurdere sitt forhold til Europa ikke har ført til at andre følger etter, er Brexit samtidig det første caset på oppløsning i EU. Det går frem i en ny bok i EU-studier, med utspring fra UiA.
Artikkelen er mer enn to år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
– Vi kan jo ikke si helt sikkert hva som vil skje. Men når vi vurderer konsekvensene av Brexit på EUs politikk, institusjoner og medlemsland, er det dette bildet som tegner seg.
Det sier Stefan Gänzle, professor i statsvitenskap ved Institutt for statsvitenskap og ledelse ved UiA. Sammen med UiA-kollega Jarle Trondal og Benjamin Leruth ved Universitetet i Groningen i Nederland har han redigert boka Differentiated Integration and Disintegration in a Post-Brexit Era.
Boka er nettopp utgitt på det prestisjetunge fagforlaget Routledge, og inneholder teoretiske analyser og vurderinger fra 20 internasjonale bidragsytere knyttet til sentrale konsekvenser av Brexit på debatten om tilknytningsforhold til EU. De tre redaktørene har også skrevet egne artikler i boka.
Se kapittelinnhold og bidragsytere
Se også omtale på på bloggen til London School of Economics
Utgangspunktet for boka knyttes til den britiske Cameron II-regjeringens beslutning om å holde en folkeavstemming om fortsatt EU-medlemskap i 2016.
Dette utløste en ny prosess innen europeisk integrasjon - i arbeidet som har foregått for å skape et politisk og økonomisk fellesskap mellom de europeiske landene, hovedsakelig etter andre verdenskrig og frem til i dag.
Se også: Mer om Brexit av førstelektor Jan Erik Mustad
– Et begrep som brukes mye nå er differensiering. Det beskriver et selektivt ønske om å svekke tilknytningsforholdet på enkelte områder. Differensiering er ikke et nytt begrep, vi har sett det brukt helt siden Maastricht-traktaten gjorde EF om til EU i 1992. Men begrepet har helt tydelig fått mye mer oppmerksomhet etter starten av Brexit-prosessen, sier Stefan Gänzle.
I boka går det også frem at strategien Storbritannia har brukt i forbindelse med Brexit, ikke nødvendigvis har vært den beste for landet.
Storbritannia har valgt utmelding gjennom en folkeavstemning. Boken analyserer dilemmaer som landet møter når de velger å gå ut av EU snarere enn forhandlinger om nettopp selektiv tilpasning til temaer som immigrasjon, økonomiske forhold og bidrag til fellesskapet.
– Forhandlingsstyrken til en stat som krever oppløsning etter en folkeavstemning, er helt klart betydelig lavere enn for en for en stat som melder seg ut etter først å ha forhandlet internt, sier Stefan Gänzle.
Professoren i statsvitenskap peker også på at Storbritannia må knytte seg til EU på nytt. Den valgte utmeldingsstrategien gir neppe landet det beste utgangspunktet.
– Når Storbritannia går ut av EU, må de forholde seg til EU på de fleste og samme områdene som i dag. Men forhandlingsutgangspunktet er som nevnt endret. Jeg vil derfor ikke bli overrasket dersom Storbritannia vil møte en form for «stille EØS-isering» på mange felt når det nye harmoniseringsarbeidet kommer i gang, sier Gänzle.
Stefan Gänzle mener også at Storbritannia ikke bare vil måtte samarbeide med EU, men vil også måtte samarbeide tett med unionen på områder som for eksempel migrasjonskontroll.
- Dette er ser vi andre steder i forbindelse med oppløsning av regionale organisasjoner. Det vil sannsynligvis også skje her. Et eksempel er det økonomiske fellesskapet ECOWAS i Vest-Afrika. Der har nye og relativt nære former for forening og samarbeid blitt utviklet på nytt, etter utmelding av Mauretania.
En annen effekt av Brexit, er at en rekke euroskeptiske partier i Europa ikke lenger ser på direkte utmelding som det beste alternativet.
– Dette ser vi hos partier som Alternative für Deutschland, Sverigedemokraterna og franske Rassemblement national («Nasjonal samling», den tidligere Front National). Mens de før ville ut med en gang, har de nå tonet ned sine krav om øyeblikkelig exit fra EU – nettopp som en konsekvens av Brexit, sier professor Stefan Gänzle.