Har funnet mannen i gata

Det har vært et rent detektivarbeid som har foregått over tid og i flere land, forteller matematikkhistorieprofessor Reinhard Siegmund-Schultze ved Fakultet for teknologi og realfag, som sammen med professor June Barrow-Green fra engelske Open University, har funnet fram til den franske matematikeren og uttrykket «mannen i gata». 

Funnene er utførlig presentert i en artikkel i novemberutgaven av tidsskriftet Historia Math­ematica, og er også kommentert på lederplass i vitenskapsmagasinet Nature.

Tale i Paris i 1900

Selv om uttrykket altså har vært brukt siden 1825, var det den tyske matematikeren David Hilbert (1862 – 1943) som for alvor populariserte uttrykket mannen i gata – på fransk un passant dans la rue - som et nivåmål på vellykket vitenskapsformidling.  Det gjorde han i en tale på en internasjonal kongress for matematikere i Paris i 1900.

I talen sin listet Hilbert opp det han anså som de 23 viktigste matematiske utfordringene for det nye århundret. I dag, over 100 år senere, er 17 av disse løst mens seks gjenstår.       

TOK DET I BRUK: Det var den tyske matematikeren David Hilbert som i 1900 for alvor populariserte uttrykket "mannen i gata". (Foto: Wikipedia) 

Hilbert understreket også viktigheten av kommunikasjon. «En matematisk teori er ikke komplett», sa han, «før du har gjort den så klar at du kan forklare den til den første du møter på gaten». Uttrykket har siden festet seg som et mål i nær sagt all vitenskapsformidling i verden.

– Problemet i denne sammenheng er at Hilbert viste til en «gammel fransk matematiker» da han sa dette – men uten å si hvem han refererte til, så for å gjøre historien komplett, ønsket vi å finne ut av dette. Det var bakgrunnen for arbeidet, forteller Reinhard Siegmund-Schultze.

– Hilbert selv var nemlig litt skeptisk og mente at dette kunne kreves kun for matematiske problemer, ikke for teorier. Vi var interessert å se om denne gamle franske matematikeren hadde grunner å forlange såpass mye, sier han.

Fant det i Brüssel

Matematikkhistorieprofessoren i Agder forteller også at arbeidet har tatt tid og at det til tider har vært komplisert. En rekke publiserte og upubliserte kilder i flere europeiske land er trålet og gjennomlett.

– En ting var at vi ikke visste hvem Hilbert refererte til. Men vi visste heller ikke hvor han hadde sett det eller fått det fra. Var det publisert noe sted? Eller hadde han kun hørt det muntlig? Alt dette måtte vi finne ut av, forteller Reinhard Siegmund-Schultze.

OPPHAVET: Joseph Diaz Gergonne mente allerede i 1825 at man har ikke sagt siste ord i en diskusjon om en teori før man er i stand til å forklare den til nettopp "un passant dans la rue". 

Til slutt ga letingen resultater. I en samling uutgitte brev i Brüssel skrev av Joseph Diaz Gergonne i 1825 at man har ikke sagt siste ord i en diskusjon om en teori før man er i stand til å forklare den til nettopp un passant dans la rue. I et brev et års tid senere gikk han også lenger. En formel eller en metode som ikke kunne forklares til mannen i gata, «fortjener ikke dagens lys», mente han.

Amerikansk politikk

Det hører med til historien om uttrykket mannen i gata at det også er brukt i andre sammenhenger enn i forbindelse med formidling av teorier innen matematikkfeltet. I England dukker uttrykket blant annet opp i Thomas Babington Macaulais «Essay on Southey’s Colloquies on Society» fra året 1830. Senere, rundt 1900, tas det også i bruk innen politikk og valgkamper i USA – da i forståelsen den alminnelige velger, i motsetning til de politiske makthaverne og andre eliter.

I Norge beskrives begrepet bl.a. i Dag Gundersens bok "Bevingede ord" fra 1967. Det kom imidlertid først i allmenn bruk i forbindelse med folkeavstemningen for eller imot EF i 1972, ifølge Store norske leksikon.   

– Noe å strekke seg mot

Spørsmålet nå er selvfølgelig om uttrykket mannen i gata er et godt uttrykksmål for formidling av matematiske teorier i dag?

UTFORDRENDE: - Det er jo noe det er fint å strekke seg mot, men for min del tror jeg det er vanskelig å forklare alt for alle, sier professor Reinhard Siegmund-Schultze. 

– Det er ikke godt å si. Det er jo noe det er fint å strekke seg mot, men for min del tror jeg det er vanskelig. Det var antakelig politisk-pedagogisk motivasjon involvert hos Gergonne og  vitenskapsoptimisme hos Hilbert. I dag er det kanskje enda mindre realistisk. Selv jeg som har arbeidet innen matematikkfeltet hele mitt voksne liv, har store problemer med å forstå mange av de spesialiserte teoriene, og noen forstår jeg rett og slett ikke i det hele tatt, sier Reinhard Siegmund-Schultze.

– Det som imidlertid bør være mulig, er å forklare utgangspunktet, problemstillingen – og også det som er i andre enden, svaret.  Disse bør en tilstrebe å kunne si så forståelig og allment godt som mulig. Vi får kanskje begynne der, sier han.

Rio de Janeiro i 2017

June Barrow-Green og Reinhard Siegmund-Schultze har jobbet sammen i flere sammenhenger. De er nå i ferd å organisere et symposium om den anvendte matematikkens historie på den fireårlige internasjonale vitenskapshistoriske kongress i Rio de Janeiro i juli 2017.