Arbeiderpartiets farvel til kommunismen

Jeg er mest overrasket over hvor sterkt Gerhardsen og hans menn trodde på Sovjetunionen og hvor sent de mister troen. 

Det sier Eirik Wig Sundvall, doktorgradsstipendiat ved Universitet i Agder (UiA) og forfatter av boka Gerhardsens valg, arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen 1917-1949. 

Boka kom nylig ut på Gyldendal norsk forlag, og den er ikke bare en Gerhardsen-biografi, men like mye av en partibiografi, en pedagogisk innføring og en thriller om norsk og internasjonal politikk fra Den russiske revolusjon i 1917 til Kråkerøy-talen i 1948. 

Sundvall har valgt å bore seg inn i partiets innerste tanker og følelser, representert ved menn som Håkon Lie, Sigurd Evensmo og Gerhardsen selv. 

– Jeg ville skrive populærvitenskapelig og få frem den spennende historien. Ideologiske prosesser og teori kan fort oppleves som tørt. Jeg ønsket å levendegjøre historien ved å vise hvordan den betyr noe personlig, følelsesmessig og eksistensielt for aktørene. Boka handler om partiets sjel og spenningen mellom kommunisme og sosialdemokrati, sier Sundvall. 

Lytt til podkasten:

Ulik tro

De tre valgte herrene representerer strømdragene som dominerer partiet i denne perioden. Håkon Lie blir den første som mister troen på Sovjetunionen og den mest iherdige motstander av alt som minner om kommunisme. Sigurd Evensmo mister aldri helt troen på den revolusjonære sosialismen og melder seg ut av partiet da Arbeiderpartiet tar standpunkt for Vesten og Nato. Gerhardsen er den sosialist- og kommunisttro brobyggeren som til slutt vender partiet i vestlig lei. 

I 1920-årene var han derimot en svoren tilhenger av Sovjetunionen og ønsket revolusjon og proletariatets diktatur. 

Boka Gerhardsens valg, arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen 1917-1949 kom nylig ut på Gyldendal norsk forlag. 

– Ingenting tyder på at Gerhardsen ikke ville innføre proletariatets diktatur i Norge, men lite tyder på at et isolert revolusjonsforsøk ble forberedt. Snarere ventet sentrale aktører at revolusjonsbølgen kunne komme utenfra, som ledd i en større europeisk utvikling. Arbeiderpartiet var aldri kommunistisk i en streng leninistisk forstand, men partiets ledende aktører kalte seg kommunister og betraktet seg som det. Gjennom hele 1920- og 30-årene er den ideologiske påvirkningen fra Sovjetunionen tydelig, sier Sundvall.

Djevelpakten

Da Sovjetunionen inngikk ikke-angrepsavtale med Hitler-Tyskland, kom reaksjonene fra Arbeiderpartiets sentrale menn. Martin Tranmæl kalte blant annet Sovjetunionens styresett for totalitært.

– Ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin snudde opp ned på alt Arbeiderpartiet hadde forestilt seg om sosialisme, Sovjetunionen og stormaktspolitikk, sier Sundvall.  

Sundvalls interesse for Gerhardsens valg startet da han skrev masteroppgave om ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin i 1939, og masteroppgaven er utgangspunktet for boka. I masteroppgaven skrev Sundvall om de skjebnesvangre dagene etter at avtalen ble undertegnet og ble overrasket over reaksjonene fra framtredende medlemmer i Arbeiderpartiet.  

– Avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland var et sjokk for Gerhardsen og mange av hans partikamerater. Sovjetunionen hadde vært et symbol for dem. Fram til denne pakten mellom Stalin og Hitler, hadde det vært en grunnleggende oppfatning i Arbeiderpartiet at imperialisme, fascisme og stormaktskriger var utslag av kapitalisme, sier Sundvall.

Eirik Wig Sundvall er doktorgradsstipendiat ved UiA og har gitt ut boka Gerhardsens valg, der han blant annet bygger på kunnskaper fra sin egen masteroppgave om ikke-angrepspakten mellom Hitler-Tyskland og Stalin i 1939. 

Avtalen – som det i ettertid er lett å kalle djevelpakten – får avgjørende betydning for synet på Sovjet og sosialismen.

– En fundamental kritikk ble i kjølvannet av pakten rettet mot Stalin og tradisjonene i Sovjetunionen. Stalin ble fremstilt som en fascistisk Napoleon, men viljen var ikke like stor for å ta et oppgjør med Lenins kommunisme. Et mønster i Arbeiderpartiets holdning til Sovjetunionen hadde gjennom mellomkrigstiden vært at alt som var bra, ble ansett som lysende eksempler på sosialisme. De mer problematiske sidene ble unnskyldt med Russlands autoritære tradisjoner og økonomiske tilbakeliggenhet. Etter ikke-angrepspakten åpnes et rom for en mer grunnleggende kritikk, sier Sundvall.

Pakten mellom Hitler og Stalin stilte spørsmål ved selve den sosialistiske idé, og snudde verden på hodet for norske Sovjet-sympatisører i 1939. Men ved krigens slutt var Sovjetunionen igjen en heltemodig nasjon på grunn av krigsinnsatsen mot Hitler og frigjøringen av Finnmark.

Vendepunktet

Vendepunktet kommer med Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948. Da utroper Gerhardsen NKP og Sovjetunionen som demokratiets og frihetens fremste motstandere. Nå innser Gerhardsen det samme som Håkon Lie hadde sagt året før: Det står mellom demokrati og revolusjon, mellom reform og diktatur. 

Bak Kråkerøy-talen ligger en modningsprosess og det var ikke et selvsagt standpunkt. 

Gerhardsen arbeidet så sent som i årene 1945-47 for at NKP og Ap skulle slå seg sammen. Sundvall antyder at det kan skyldes at Gerhardsen ønsket en radikal fløy i partiet. Da Winston Churchill holdt sin berømte jernteppe-tale i 1946, var Gerhardsen og hans parti skeptiske. Talen var en unødvendig polarisering av øst og vest og ville skade brobyggingen mot Sovjetunionen, ble det hevdet.

Brobygger Gerhardsen er derimot overrumplet disse februardagene i 1948, og mest av alt av den internasjonale utvikling. Bare få dager før Kråkerøy-talen gjennomføres et kommunistisk kupp i Tsjekkoslovakia. Det er dråpen som får begeret til å flyte over, det er tunga på vektskålen, det er provet på at Sovjetunionen ikke er den idealstaten Einar Gerhardsen lenge hadde trodd på.

Denne talen har to viktige budskap: Den stempler norske kommunister som femtekolonister for Sovjetunionen og Arbeiderpartiet tar stilling for Vesten og mot Sovjetunionen i utenrikspolitikken.

– Kråkerøy-talen markerer slutten på Gerhardsens brobyggingspolitikk mot NKP og Sovjet og dette kan sies å legge et avgjørende grunnlag for Arbeiderpartiets beslutning om norsk inntreden i Nato i 1949. Derfor utgjør Kråkerøy-talen et vannskille i norsk politikk. Nato-beslutningen er det viktigste utenrikspolitiske veivalget i moderne norsk historie, sier Sundvall. 

Lytt til fleire podkastar