Vekkelsesluft på Sørlandet

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 18. mai. 

Sympatisører og nysgjerrige skuelystne strømmet til for å høre den karismatiske, folkelig og uvørne forkynnelsen og forbønnspraksisen hans. «Kvakksalverloven» ble forsøkt brukt mot ham, men forgjeves.

Før og senere har vekkelser kommet og stilnet av. Vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge omkring 1800 regnes som den første store her i landet, og som den historisk mest vellykkede. Jesus-vekkelsen omkring 1970 slo ned blant ungdom og er den hittil siste landsdekkende vekkelsen. Nå er det vekkelsesluft over Sørlandet med Vigeland som sentrum. Men hva er vekkelse, og hva kan vekkelser føre til?

Ordet viser til det å våkne fra søvn eller sløvhet i religiøs forstand. Den som ikke har en kristen tro, eller som er likegyldig, våkner opp fra en åndelig søvn eller død. Omvendelse og gjenfødelse er andre ord for dette. Troslæreprofessoren og indremisjonslederen Ole Hallesby beskrev vekkelse som en «sindsforvandlig» og et «redelig brudd med synden». Vekkelse var nødvendig for den som ville bli frelst (1925).

Her beskriver jeg fenomenet ut fra ytre, observerbare trekk. Da framstår vekkelse som en rystende erfaring som enkeltmennesket kan oppleve. Den kommer brått på, gjerne i forlengelsen av vekkelsesforkynnelse. Erfaringen setter sterke følelser i sving, men har også tankemessige innslag. Den vakte gir uttrykk for å forstå at en dyptgripende, personlig forandring må til, og forteller om en ny identitet som «frelst», frigjort og tilgitt. Meningen med livet er blitt ny, og det må andre få vite.

Vekkelser har ofte en sterk leder. Kristiansanderen, prestelæreren og indremisjonslederen Gisle Johnson var en av dem. Han startet en vekkelse blant prestestudentene i hovedstaden omkring 1850. Få år før hadde den svenske presten Lars Levi Læstadius stilt seg i spissen for en vekkelse på hele Nordkalotten.

Oxfordvekkelsen bredte seg sensasjonelt blant høyere sosiale lag i Norge fra 1934. Den hadde en internasjonal leder, men ble ellers ledet av nasjonale team.

Videre har vekkelser kollektive trekk. De vakte søker sammen for å dele erfaringer og støtte hverandre. Vekkelsesfellesskapet oppstår, gjerne med skarpe grenser til de som står utenfor – men som samtidig ønskes inn. I 1905 trakk Albert Lunde fra Vanse tusener til vekkelsesmøter i datidens største forsamlingslokale i Norden, Calmeyergatens misjonshus i Kristiania. I disse dager samles flere hundre på Vigeland, aktive kristne og andre.

Historieforståelsen til de vakte påvirkes av vekkelsen, og samtiden blir spesiell på én av to måter: Enten blir den optimistisk regnet som starten på en god tid med vekst for kristen tro og vekkelse. I så fall kan vekkelsesfellesskapet bli åpent og utadrettet, slik det ble rundt verdensevangelisten Aril Edvardsen i Kvinesdal for noen tiår siden. Eller så blir historieforståelsen pessimistisk med tro på at denne verden går mot sin slutt med påfølgende oppgjør og dom. Da blir vekkelsesfellesskapet lett innadvendt. Det gjelder å beskytte seg og holde sammen mot destruktive krefter. «Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst», lyder en gammel bedehussang.

I faglige sammenhenger vurderes vekkelse forskjellig. Noen teologer er positive til fenomenet, andre er forbeholdne eller negative. William James, en kjent amerikansk psykolog og filosof, kalte vekkelseskristendom for «morbid-minded religion» som tiltrakk seg syke folk (1902).

Historikere og sosiologer nøyer seg med å beskrive vekkelsens virkninger og historiske sammenhenger den kan oppstår i. De slår gjerne fast at vekkelser har fungert moralske disiplinerende. Mindre fyll og slåssing, færre barnefødsler utenfor ekteskap og færre økonomiske problemer er blant det godt dokumenterte. Det sammen gjelder nedbygging av klassemotsetninger og nye posisjoner for ungdom og kvinner. Økt frivillighet, men også skiller i lokalsamfunnet er andre trekk.

Vekkelser har ofte kommet samtidig med kriser og katastrofer. Koleraepidemien herjet hovedstaden under Johnson-vekkelsen. Pinsevekkelsen vokste etter jordskjelvet i San Francisco (1906). Den læstadianske vekkelsen kom parallelt med hard etnisk diskriminering. Geografisk er det også et mønster. Kystnære strøk med stor internasjonal kontakt har hatt flest vekkelser.

Nå er det snart pinse, og det er vekkelse på Vigeland. På en måte passer det godt. Pinse kalles kirkens fødselsdag fordi menigheten ifølge Apostlenes gjerninger ble stor under denne høytiden. Det fortelles også om vekkelsespreget forkynnelse ved Peter, om anger og omvendelse hos de mange tilhørerne, og om et fellesskap med tett samhold og intens verving. Kanskje er pinse også vekkelseskristendommens fødselsdag? «Vekkelsesluft» blir det uansett på Sørlandet denne pinsen.