Gå til hovedinnhold
0
Hopp til hovedinnhold

Trenger vi egentlig mobbebegrepet?

Det er så viktig at vi diskuterer bruken og forståelsen av mobbebegrepet.

Illustrasjon av et barn som er trist

 

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 19. oktober. 

 

Den debatten bør aldri stå stille. Den bør foregå i det offentlige rom, så vel som i den enkelte barnehage, skole, fritidsaktivitet og hjem. Hvordan vi forstår mobbing vil være avgjørende for hvordan vi handler i møte med situasjoner der barn og unge ikke har det trygt og godt. Den svenske professoren Dan Olweus regnes som en pioner innen mobbelitteraturen og var en av de første som beskrev og operasjonaliserte fenomenet mobbing på begynnelsen av 1970-tallet. I følge han er: «En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer». I denne tradisjonelle forståelsen handler mobbing om situasjoner der: a) en person blir krenket av en eller flere andre jevnlig over tid. b) den som blir krenket er i en avmaktssituasjon i forhold til noen som har mer makt, og c) den som blir krenket er maktesløs i situasjonen, hun eller han klarer ikke å komme ut av den ved egen hjelp.

Her starter det opp med fokus på «jevnlig» og «over tid». Da er det relevant å spørre: Hva menes med «jevnlig»? En ganger, to ganger, fem ganger? Betyr «over tid» at det må vare så og så lenge for at vi skal kalle det mobbing? Dette er overlatt til tolkning av lite presise begreper, og er etter min mening ikke med på å presisere hvordan vi forstår mobbing. Jeg har erfart mang en gang hvordan nettopp den etablerte forståelsen av mobbing kan være med på å tåkelegge og bagatellisere det som barn og unge opplever som mobbing fordi det ikke har «vart over tid», vært «jevnlig» eller definert som ujevnt maktforhold ut i fra den voksnes tolkning og forståelse. Her er også stigmatiserende rollebeskrivelser i forhold til offer og mobber som ny kunnskap nyanserer og utvider.

Olweus sin forståelse av mobbebegrepet har stått sterkt i Norge så vel som internasjonalt, både blant forskere og i folk flest sin oppfattelse av hva mobbing er, i mange tiår. Ny kunnskap har ført til nye og viktige debatter omkring forståelsen og bruken av begrepet. En av de viktige stemmene her er den danske professoren Dorthe Marie Søndergaard. Hun beskriver mobbing som sosiale prosesser på avveie. Her er dynamikken i inkluderings- og ekskluderingsprosesser i fokus for å forstå mobbing. Behovet for å høre til i fellesskapet, og angsten for å bli holdt utenfor, er sterke krefter som er grunnleggende prosesser der mobbing skjer. Det kan være skiftende posisjoner i gruppedynamikken, der den eller de som utfører krenkende handlinger også i gitte situasjoner kan være den som utsettes for krenkelse.

Da flyttes fokus fra individuell aggresjon, antall ganger, makt, manipulering og ondsinnet atferd som personbaserte egenskaper, til kontekstuelle og relasjonelle faktorer som for eksempel barns oppvekstsvilkår i hjem og barnehage, skole og fritid. Da blir det de voksnes ansvar, støtte og ledelse i hjem, fritid, barnehage og skole som blir fokuset.

I lovverket for barnehage og skole er mobbebegrepet en del av retten til å ha det trygt og godt.

I skolens lovverk står det følgende: «Skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering.» (§ 9A-3).

I barnehagens lovverk står det: «Barnehagen skal ikke godta krenkelser som for eksempel utestenging, mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Alle som arbeider i barnehagen, skal gripe inn når et barn i barnehagen utsettes for slike krenkelser» (§41).

Det er krenkelse som er overordnet, og mobbing er en del av det som kan oppleves krenkende. Det er også andre ting som for eksempel utestenging, diskriminering og trakassering. Og Utdanningsdirektoratet anvender ingen eksakt definisjoner i sin nettressurs for barnehager og skoler. De skriver: «Mobbing kan være…» og så følger det en rekke detaljbeskrivelser av hva mobbing kan være, med alt fra: «å aldri få kommentarer eller likes på bilder eller andre ting» til «å få sekken sin, eller noe annet en eier, kastet rundt».

Barnehagene og skolene skal overordnet være opptatt av at alle barn har det trygt og godt. Det er deres mandat knyttet til trygt og godt barnehage- og skolemiljø. Hvis lovverket blir innsnevret til å være en mobbelov der en først peker på barns atferd, antall ganger og tidsperpersektivet i stedet for å rette fokuset på voksnes ansvar, organisering, ledelse og de sosiale prosesser som foregår mellom barn og unge – ja da kan mobbebegrepet være mer til hinder enn til hjelp. Der man utvider mobbebegrepet, ja der kan mobbebegrepets beste argument være at det i beste fall raskere fører til konkrete tiltak fordi vi vet hvor alvorlige konsekvensene av mobbing er. Det viktigste er ikke mobbebegrepet i seg selv. Det viktige er å lytte til barn og unges stemmer der de sier at de ikke har det trygt og godt. Om vi voksne definerer det som blir formidlet fra barn som mobbing, er ikke det sentrale. Det avgjørende er at vi griper inn, følger opp, setter inn tiltak og evaluerer om tiltakene virker.

Trenger vi mobbebegrepet?

Ja, vi trenger et mobbebegrep som er utvidet til noe mer enn tid, antall ganger og stigmatiserende rollebeskrivelser. Vi trenger et mobbebegrep som er limt sammen med «trygt og godt barnehage- og skolemiljø», barns subjektive opplevelse av krenkelse, og et mobbebegrep som får fart på de voksnes handlinger.