Tolkning av historien spiller en nøkkelrolle i Ukraina-krigen

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 22. mars.

I Russland risikerer lærere å havne i fengsel dersom de underviser noe annet om Ukraina enn det Putin ønsker.

«Jeg har et godt forhold til mine elever, så jeg håper at de ikke vil angi meg», sa en historielærer i Moskva i et intervju med NRK her om dagen.

Den russiske presidentens tale om Ukrainas historie er innført som pensum i landets skoler. Russlands versjon av Ukrainas historie har vært avgjørende i oppbyggingen av støtten for krigen på hjemmebane.

Pensumtalen ble første gang holdt mandag 21. februar. Det var rett før Putin anerkjente utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina som uavhengige stater. Talen er nå pensum og den eneste lovlige versjonen om Ukrainas historie i russiske skoler.

I talen snakket Putin om at Ukraina egentlig ble skapt av Lenin og Russland etter revolusjonen i 1917. Han sa at Øst-Ukraina fra gammelt egentlig var russisk territorium. Putin sa også at Russland senere ble ranet da Sovjetunionen kollapset i 1991. Dermed fremsto russerne som de egentlige ofrene i Putins tale.

«Putins famøse tale var rik på historiske myter og nye trusler. Men den ga også et særdeles avslørende inntrykk av hvordan Putin mener verden ser ut», kommenterte utenrikskommentator Per Olav Ødegård i VG kort etter talen.

Kort etter denne talen invaderte Russland Ukraina.

Denne bruken av historie er ikke unik for Russland. Det har skjedd før. 28. juni 1989 sto president Slobodan Milosevic foran hundretusener av serbere, der hans versjon av Kosovos historie var hovedbudskapet.

Han snakket om Kosovo-slaget i 1389. Mytiske fortellinger om serbisk heltemot og offervilje ble blandet sammen med høystemt politisk språkbruk. Talen fikk det til å høres ut som om Kosovo tilhørte Serbia på en nærmest guddommelig måte.

I årene som fulgte, innførte Milosevic et undertrykkende regime i Kosovo. Den albanske majoritetsbefolkningen mistet alle rettigheter. Men samtidig ble albanerne i den serbiske offentligheten sett på omtrent som okkupanter. Budskapet var at den serbiske minoriteten i Kosovo var i fare, nærmest på grensen til utslettelse.

I den serbiske versjonen av historien ble dette budskapet flittig brukt for å rettferdiggjøre undertrykkelse av kosovoalbanerne. Dette eskalerte senere til voldelige angrep på sivile, massakrer og senere en militær intervensjon fra NATO for å hindre folkemord på albanerne.

Samtidig med NATO-krigen skjedde de verste serbiske overgrepene på sivile, noe som førte til en flyktningekatastrofe der en million kosovoalbanere ble tvunget til å forlate landet sitt. Så historien gjentar seg, også i Europa.

For å forstå hvordan brutale invasjoner og voldelige angrep mot sivile kan få støtte i en befolkning, for eksempel i Russland og Serbia, må vi lære noe av hvordan dette skjer i et samfunn. Selv har jeg hatt anledning til å studere dette på nært hold gjennom over 20 års forskning i Kosovo og ellers på Balkan.

I Kosovo og andre deler av Balkan brukes forskjellige versjoner av historien aktivt. Vi var her først-argumentet brukes ofte som belegg for politiske utspill om hvem som for eksempel har rett på geografiske områder.

Ny forskning om konflikter i hele Europa viser at ulike fortellinger om et lands historie, over tid, påvirker alle deler av samfunnet.

Universitetet i Agder har de siste årene vært med i et stort EU-prosjekt (RePAST) der vi har undersøkt hvordan såkalte kollektive minner om konflikter formes og utvikles i land som Polen, Tyskland, Spania, Irland, Hellas, Kypros, Bosnia-Hercegovina og Kosovo.

Vi intervjuet overlevende fra kriger og snakket med etterkommerne, og med journalister, filmskapere, politikere og velgere.

Vi så blant annet på hvordan forskjellige versjoner av historiske begivenheter ble tolket forskjellig av ulike innbyggere. Ikke minst studerte vi hvordan spørsmål om sannhet og forsoning ble behandlet og hvordan folk i dag mener historien påvirker samfunnet.

Barn fra ulike etniske grupper i Kosovo og Bosnia-Hercegovina blir på skolen servert ulike versjoner av krigene fra 1990-årene Politiske partier i Spania krangler om hvordan de skal håndtere granskingen av Francos fascistregime. I Hellas er familier delt i synet på borgerkrigen og andre verdenskrig. Og mange unge i Tyskland er lei av å måtte høre om andre verdenskrig.

Flere eksempler kunne vært nevnt. Men resultatene viser at den vonde fortiden fortsatt preger Europa, og at dette har potensial til å tenne nye konflikter på vårt kontinent.

Historien og kampen om tolkningen av historien kan starte en krig. Det har vi sett i Ukraina. Det har vi sett i europeiske lands historie. Og i årene fremover vil ulike versjoner av Russlands og Ukrainas gamle og nyere historie fortelles, tolkes og brukes på forskjellig vis.