Svangerskap + arbeidsliv = sant?

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 7. mars. 

Norge er et av verdens mest likestilte land, men likevel er arbeidsmarkedet kjønnsdelt både når det gjelder yrkesvalg og lønn. Og selv om kvinner har nesten dobbelt så høyt sykefravær som menn, har helseplager som kun kvinner får, så godt som ingen plass i det systematiske arbeidet med helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassene. Dette med ett unntak: Svangerskapet. At arbeidende kvinner er gravide er kjent som den klart største årsaken til at kvinner har høyere sykefravær enn menn.

Vi har nylig gjort en kunnskapsoppsummering som viser at det i dag finnes mye kunnskap om hva som kan påvirke gravides arbeidshelse, likevel forblir sykefraværstallene høye. Men er det et mål å få sykefraværet hos gravide ned til et nivå som passer med forventningen til den gjennomsnittlige, ikke-gravide ansatte?

Å være gravid er ikke en sykdom, men det kan medføre både plager og sykdom og ellers gjøre at en kvinne ikke fungerer slik hun vanligvis gjør. I tillegg er de individuelle forskjellene hos gravide store. De avhenger både av kvinnens helse før graviditeten og svangerskapsforløpet hos den enkelte. Ikke minst er det også forskjell på arbeidsoppgavene til gravide, for eksempel mellom en kontoransatt og en sykepleier.

Ved fornyelsen av den nasjonale avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) i 2019, ble muligheten for å søke tilskudd til tilrettelegging fjernet. Både store og små bedrifter må i dag selv stå for det det koster å tilrettelegge for gravide. Noen tilbys oppfølging av jordmor eller bedriftshelsetjeneste sammen med leder. Dette er et steg på veien. Men når arbeidsdagen skal gjøres opp, er det fremdeles slik at stillingen skal dekkes og arbeidsoppgavene skal utføres slik de er planlagt. Resultatet er for ofte at gravide enten opplever seg presset eller ender med sykemelding, uten å egentlig være syke.

Dersom det er et mål å få ned sykefraværet til gravide, gjenstår det å undersøke andre muligheter for å styrke kvinners evne til arbeid og mestring gjennom svangerskapet. Dette kan innebære å tenke nytt rundt velferdsordningene og lage mer fleksible kollektive løsninger.

Ytelsen svangerskapspenger kan i dag søkes av lege eller jordmor når forhold på arbeidsplassen kan skade fosteret og arbeidsgiver ikke har anledning til å tilrettelegge. Disse vurderingene gjøres i hovedsak av medisinsk personell og av arbeidsgiver. Å styrke kvinners mulighet for å gjøre egne valg og vurderinger her kan være en måte å bemyndige gravide i arbeidslivet på. Dette vil styrke medvirkning, engasjement og mestring hos arbeidstakerne.

Mange kvinner er friske og raske gjennom svangerskapet og vil gjerne fortsette i sin vanlige jobb til de går ut i permisjon, men mange er ikke det. Mange er slitne og opplever at de jobber dobbelt. Å ikke anerkjenne dette kan gjøre at kvinner som i utgangspunktet er friske blir sykeliggjort. Mulighet for økt bruk av svangerskapspenger vil kunne gi en fleksibilitet for både gravide og arbeidsgivere, og vil fremme svangerskapet som en normal prosess.

Norske fødselstall faller, og politikerne ønsker at vi skal få flere barn. Noen vil lage ordninger for kvinner som får barn i studietiden, andre vil gi gratis SFO til barn nummer tre.

Hva med kvinners helse? Tidsklemma er for lengst et innarbeidet begrep, og arbeidslinja legger til grunn at alle skal i jobb såfremt de kan. Og kvinnene skal helst tilbake på jobb før det yngste barnet er ett år.

Mange bedrifter og organisasjoner oppfordrer til likestilt foreldreskap, og menn deltar stadig mer i omsorgen for barn og familie. Likevel vil det, uansett likestillingstiltak, være kvinnene som blir gravide og bærer fram barna. Det er de som føder, med det som oppstår av komplikasjoner og senskader, og det er de som ammer. Samfunnet kan anerkjenne dette ved å legge til rette for at gravide kvinner kan delta i arbeidslivet på sine egne premisser.

Dagens tall viser videre at nesten halvparten av alle kvinner tar ulønnet permisjon i forlengelsen av foreldrepermisjonen, en dobling i løpet av få år. Dette er også et tydelig signal. En ting er at disse kvinnene taper inntekt den tiden de er i permisjon, men etter bare to ukers ulønnet permisjonstid mister de rettigheter både hos arbeidsgiver og i folketrygden. Kvinner som velger denne løsningen er derfor avhengig av oppsparte midler eller å bli forsørget av partner. Slik er dagens utvikling med på å hemme kvinners selvstendighet og øke sosiale ulikheter.

Agder er spesielt utfordret når det gjelder likestilling i arbeidslivet. Vi må sette gravides arbeidshelse på agendaen. Det er på tide å tenke nytt om velferdsordningene, slik at ikke den enkelte gravide og den enkelte arbeidsgiver må ta individuelt ansvar for et strukturelt, kollektivt problem.