Premiering av prestasjon er ikke veien til motivasjon i skolen

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 12. november.

I Fædrelandsvennen 3. november argumenterer Lill May Vestly for at skolen i større grad må ivareta utviklingsmulighetene og motivasjonen til skoleflinke elever.

Det er lett å støtte tanken om at flinke elever må få anerkjennelse og gode muligheter for læring og utvikling. Men ved å foreslå tiltak om premiering av elever og lærere, argumenterer Vestly for en retning i utdanningspolitikken som fra et pedagogisk perspektiv er problematisk.

Elever trenger anerkjennelse. Dette vet lærere. Lærere vet imidlertid også at det finnes andre og mer hensiktsmessige måter å anerkjenne et menneske på enn å gi premier for akademiske prestasjoner.

Viktigst er anerkjennelsen av eleven som menneske. Person før prestasjon.

Vestly har rett i at elever trenger utfordringer og motivasjon for å få utnyttet sine muligheter for læring og utvikling, men også her finnes det bedre måter enn premiering. Faktisk vil ideen om å premiere prestasjon kunne virke tvert imot hensikten om motivasjon.

Motivasjon er sentralt for læring. Innenfor aktuell motivasjonsteori finnes forskning som skiller mellom prestasjonsorientering og mestringsorientering.

Kort sagt vil en prestasjonsorientert elev være orientert mot å demonstrere sin kompetanse. Målet er å vise hvor flink man er, gjerne sammenliknet med andre elever.

Mestringsorienterte elever er på den andre siden orientert mot å forstå og lære. Heller enn å demonstrere kompetanse er målet å utvikle kompetanse. Mestringsorientering er forbundet med indre motivasjon, som går ut på at elevene engasjerer seg i arbeidet ut fra interesse for fagstoffet eller aktiviteten.

Det er bred enighet i forskningen om at mestringsorientering er mest hensiktsmessig for å fremme læring. Mestringsorienterte elever vil søke passende utfordringer og vise innsats og utholdenhet når ting blir vanskelig. De engasjerer seg fordi det oppleves motiverende i seg selv, og ikke for å fremstå flinkere enn medelever eller for å få belønning.

Mestringsorientering er dessuten forbundet med mestringstro, som i pedagogikken er kjent som en veldig viktig kilde til motivasjon og mestring.

I sin motivasjonsforskning konkluderer Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik med at skolen bør etterstrebe mestringsorientering for å fremme elevenes motivasjon. Motsatt peker de på at prestasjonsorientering kan redusere motivasjonen for mange elever. Premiering av prestasjon kan dermed funke mot sin hensikt.

Premiering er dessuten en form for belønning, som er et klassisk eksempel på ytre motivasjon.

Ytre motivasjon har sin plass i skolen, og kan brukes klokt i arbeid med atferd og læring. Men den ytre motivasjonen kan også ødelegge for den indre. Som motivasjonsforskerne Richard M. Ryan og Edward L. Deci fremhever, vil forventning om belønning faktisk føre til at indre motivasjon svekkes.

Innføring av premiering for akademisk prestasjon kan med andre ord medføre en prestasjonsorientering og ytre motivasjon. Det ødelegger for flinke elever som i utgangspunktet var mestringsorientert og indre motivert. Premiering av prestasjon er altså ikke den beste veien til gode prestasjoner.

En bedre løsning vil derfor være å fremme indre motivasjon og mestringsorientering. Til det trenger vi et læringsmiljø som vektlegger læring fremfor sammenlikning av prestasjoner. Her kan faglig dyktige lærere gi elever utfordringer og gjøre undervisningen motiverende. Det gjør de ut fra kjennskap til fagstoffet, undervisningssituasjonen og til elevene som mennesker.

Vi kan dessuten ikke se motivasjon av flinke elever isolert fra resten av skolen. I skolen møtes et stort mangfold av elever, og en viktig del av skolens mandat er å bidra til at alle disse elevene kan bli deltakere i samfunnet. Dette er en del av skolens danningsoppdrag, som i stor grad ikke kan måles som prestasjon.

Vestly kritiserer «den særnorske enhetsskolens» vektlegging av likhet. Hun gir nærmest inntrykk av at tanken om skolens bidrag til sosial likhet er en form for historisk vrakgods som ødelegger for en fremtidsrettet skole.

Spørsmålet om skolens mulige bidrag til likhet og likeverd er imidlertid ikke et tilbakelagt kapittel i pedagogikken. Det er snarere et pedagogisk grunnspørsmål som stadig er høyst aktuelt i pedagogisk praksis og forskning. Det er dessuten også fremtidsrettet dersom vi ser for oss en fremtid der alle skal ha mulighet til å bidra til samfunnets utvikling.

Spørsmålet knytter an til en spenning mellom individ og fellesskap som vi i utdanningsfeltet må forholde oss til. Det gjelder på alle nivåer; i politikk, forskning og i det enkelte klasserom.

Fra et pedagogisk perspektiv er veien til motiverte elever altså ikke premiering av beste elev og beste lærer. I stedet bør vi tilby tillit og støtte til de dyktige lærerne som skal balansere individ og felleskap i arbeidet med å fremme mestring og motivasjon for alle elever.