Minner om eventyrene

Denne kronikken ble først publisert i VG 15. mars. 

I kjølvannet av debatten om NRKs samarbeid med influenseren Sophie Elise Steen Isachsen, er det på tide å diskutere influensere i et kvinne-perspektiv.

For flere influensere fremmer en lettfordøyelig feminisme som inneholder et farlig budskap: 

Alt er mulig om du er vakker nok, selvbestemt og skamløs.

Det minner om eventyrene vi leser for barna våre, hvor kun de vakre jentene kan bli lykkelige prinsesser.

Det minner om eventyrene vi leser for barna våre, hvor kun de vakre jentene kan bli lykkelige prinsesser.

Influenserne fremmer gamle skjønnhetsidealer som knytter kvinnelighet til skjønnhet og forfengelighet. De forlenger en tankegang hvor kvinners oppdrag er å være hjemme, gjøre seg attraktive og være til glede for mennene sine.

Som doktorgradskandidat i antikkens historie på UiA kan jeg si at influensernes påvirknings- og markedsstrategier er skikkelig gamle.

I antikkens Athen, for eksempel, ble keramikkfigurer brukt som et middel for å innføre verdier om femininitet. 

De etablerte og opprettholdt et strengt og stivbent, mannlig politisk system.

På keramiske gjenstander malte håndverkerne kvinner som utførte huslige oppgaver eller kvinner som tjente menn. 

Alle gjenstandene avbildet anonyme kvinnefigurer som athenske kvinner lett kunne identifisere seg med.

Siden gjenstandene var i daglig bruk, ble kvinnene vant til det. De tilpasset seg rollene fremstilt på vasene. På den måten tok de innover seg forestillinger om seg selv som var laget av menn. 

Gradvis ble forestillingene forvandlet til kvinnelige sosiale dyder.

Keramikkfigurene formidlet idealer som definerte kvinner og menns forhold og påvirket kvinners syn på seg selv. 

Vasenes velstelte kvinner utførte helt uanstrengt mange og slitsomme husholdningssoppgaver. 

Ved å se uanstrengte og bekymringsløse ut, fremmet figurene skjønnhetsidealer og politiske ideer formet av mannen.

Kvinnene måtte bidra til samfunnet bare gjennom husarbeid og ikke delta i politikken og økonomien. 

Samtidig måtte de være behagelige og pene mens de arbeidet hardt. Antikkens keramikk stilte urealistiske krav til de athenske kvinnene på samme måte som moderne reklame og influensere gjør med oss i dag.

Dette var bare et lite eksempel på hvordan skjønnhet har blitt konstruert som en maktfaktor gjennom opp gjennom årene. 

Det er ikke tilfeldig at skjønnhetsidealer stadig forandrer seg og fanger kvinner i en evig spiral av usikkerhet og kroppspress.

Skjønnhetsidealer er lure påfunn som konstruerer de sosiale normene og avgrenser kvinnenes liv og utvikling.

Kvinner trenger ikke skjønnhetsidealer som gjør dem sårbare og har negative konsekvenser for kropp og helse. Vi trenger nye impulser og holdninger som kan frigjøre oss fra skjønnhetsslaveriet.