0
Hopp til hovedinnhold

Kristendommen har alltid vært en positiv samfunnskraft i Norge

Maktmisbruk og trangsynthet er en trist side ved kristendommens historie i Norge. Men det finnes også en positiv historie om foregangsarbeid innen skole, omsorgsarbeid og likestilling. Den er underkommunisert.

Illustrasjon av sangere på scene
Nye tider og nye former, her fra Filadelfia. (Foto: Jonas Stefan Ntibigarura.)

Denne kronikken ble først publisert i Agderposten 25. februar.

 

 

Kristendommens historie de siste par hundreårene har lyse og mørke sider. De mørke står ofte mest sentralt i historieskrivingen, mediene og populærkulturen. Det forhindrer ikke at kristendom har vært bra for enkeltmennesker og samfunnet. 

Kristendommen har fungert som et moralsk disiplinerings- og siviliseringsprosjekt med stor samfunnsnytte, og den har bidratt til mye utvikling. I ei ny bok, Norsk kristendomshistorie 1800-2020. Fra selvsagt tro til mangfold, legger jeg vekt på den positive samfunnskraften som ofte kommer i skyggen. Eksempler fra tre samfunnsområder belyser noe av dette. 

For det første motiverte kristen tro mange til å forbedre skole og opplæring.

For det andre var kristne lenge hovedaktører innen sosial omsorg og sykepleie. 

Og for det tredje var de ofte gode på likestilling sammenlignet med andre i samtiden.

Prestene var pådrivere for skoleutviklingen på 1800-tallet. De satt i skolestyret. Mange ivret for reform og utviklet nye læremidler. De underviste på lærerseminarene og samarbeidet tett med lærerne som på sin side gjerne var aktive kristne.

Presten P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet (1863) ble obligatorisk i norsk skole. Her sto eventyr og sagn ved siden av fortellinger om historie, geografi og kristendom. Det var dristig når boka ikke formidlet hva som var fakta og fiksjon. Jensen ville bidra til å danne elevene og familiene deres, og til å bygge nasjon og kirke samtidig. Prester flest støttet boka, mange foreldre var skeptiske.  

Kristne grunnla nye skoleslag, for eksempel folkehøyskolene. Vonheim var en av de første. Her gikk det mye i historie og norsk, men kristendom var del av alle fag. Bjørnstjerne Bjørnson ble så begeistret at han kjøpte nabogården, Aulestad, for å være tett på skolen. Han falt riktig nok snart ut med lærerne, etter hvert også med kristendommen.

Den første norske utdanningsinstitusjonen med internasjonal, faglig orientering, ble stiftet av en misjonsorganisasjon. Hit kom den første afrikanske studenten i Norge i 1864. 

Mot slutten av århundret kom forløperne til dagens barnehager, barnekrybbene. Her fikk mødre med aleneansvar tilsyn av barna mens de jobbet i fabrikkene. Eierne var gjerne kristne aktører. Bare Frelsesarmeen hadde 5 barnekrybber i hovedstaden i 1890-årene. 

I 2022 har omkring 500 norske opplæringsenheter kristent eierskap og formål, fra barnehage til høgskolenivå. Kristen bakgrunn dominerer nok blant brukerne, men mange livssyn er representert.

Historisk ble fattigvesenet og sosialomsorgen mye drevet av kirke og kristenfolk. Cathinka Guldberg startet norsk sykepleierutdanning i 1868. Faren var forlegger, bokhandler og prest, og familien var kulturåpen. Da moren døde, tok Guldberg på seg omsorgsoppgaver hjemme. Så dro hun til Tyskland for å ta utdannelse. Der ble hun bedt om å lede en ny, norsk utdanningsinstitusjon for kristne sykepleiere (diakonisser) og sa ja.

Lenge var kristne pionerer innen sykepleie, omsorg for utsatte grupper og rusforebygging. Magdalena-hjemmene hjalp kvinner ut av prostitusjon. Katolske ordner drev på det meste 23 sykehus her i landet.

Mens prestene gjerne gikk inn for måtehold, stiftet kvekeren Asbjørn Kloster den første totalavholdsforeningen (1859). Målet var uansett å hindre sult, vold og økonomisk uføre. I mellomkrigstiden sto arbeiderbevegelsen og mange kristne sammen om avholdssaken. 

Tradisjonelt har kvinner utgjort en stor og stabil del av kristne menigheter. Fra omkring 1800 ble de mer aktive deltagere. Hans Nielsen Hauge var ikke feminist ut fra vår målestokk, men hadde et radikalt kvinnesyn i samtiden. Han oppmuntret kvinner til å forkynne, og ansatte dem i bedriftene sine. 

Noen tiår senere skapte misjonssaken landets første kvinnebevegelse. Foreningsarbeidet var demokratisk oppbygd og ga titusenvis av kvinner erfaring med ledelse og økonomiforvaltning. 

Kvinner fikk stemmerett i flere kristne organisasjoner før de fikk det politisk (1913). I enkelte menigheter ble de også ledere. Den første kvinnelige forstanderen i Norge, Gerda Karijord, tiltrådte i 1915. Ingrid Bjerkås ble prest i Den norske kirke i 1961. Fortsatt forbeholder noen kristne lederverv for menn, og synet på kvinners religiøse funksjoner er sammensatt. 

Nå er aktive kristne i mindretall, og det offentlige overtok rollen som omsorgsaktør med oppbyggingen av velferdsstaten. Likevel driver kristne mye sosial virksomhet innen rusomsorg, integreringsarbeid og utdanning. Mange kulturaktiviteter foregår i kirkene som stadig oftere har kvinnelige ledere. Fortsatt er kristendommen innvevd i norsk historie og samfunnsliv. Noen ganger som bremsekloss, men oftere som en fornyende kraft for enkeltmennesker og samfunn.