Internasjonal bistand settes igjen på prøve

Av Hossein Baharmand, førsteamanuensis, UiA, Senter for integrert krisehåndtering (CIEM) 

En kortere versjon av denne kronikken sto først i Aftenpsten 8. februar 2023

Tallene på døde etter jordskjelvet som rammet den regionen i Sør-Tyrkia og Nord-Syria stiger stadig. 

Kraftig snø og regn i hele regionen gjør livet vanskelig for folk som har forlatt hjemmene sine. Nå flere humanitære organisasjoner fra hele verden forbereder teamene sine til å reise til regionen for å hjelpe de berørte. 

Jeg håper at hjelpeorganisasjonene denne gangen tar i bruk lærdom fra katastrofen i Nepal for å nå så mange som mulig i regionen. 

For omtrent åtte år siden, april 2015, rammet to store jordskjelv Nepal. Den katastrofen drepte rundt 9000 mennesker, og påvirket livene til millioner i landet. 

Etter jordskjelvet i Nepal i 2015, mente mange at bistandsorganisasjonene ikke klarte å hjelpe alle berørte på en effektiv måtte. 

Denne gangen må bistandsarbeidet så snart som mulig prioritere fire ting i regionen:  

1. målrettet bistand og plan for sårbare grupper 
2. involvere lokalbefolkningen 
3. samkjøre bistanden
4. effektiv logistikk

Først og fremst må bistandsarbeidet sikre at bistanden er basert på en vurdering og analyse av ulike gruppers behov og sårbarheter.

Vanlig bistandstilnærming er å sende det som er tilgjengelig til den berørte regionen så fort som mulig. Tilnærmingen er vanlig – og hensiktsmessig – når den tas i bruk umiddelbart etter katastrofer som jordskjelv. 

Men den tilnærmingen må raskt byttes til en målrettet tilnærming basert på vurderte behov og sårbarheter. Hvis ikke kan det gi flere negative resultater, det viser min egen forskning arbeidet i Nepal. 

Her snakker jeg blant annet om ekskludering av de mest desperat trengende (folk med nedsatt funksjonsevne, kvinner, barn, og andre som ikke kan klare selv), overlapping av innsats, mangel på varetransport, og ikke minst svart marked.  

I Nepal brukte humanitære organisasjoner først den generelle tilnærmingen til å distribuere internasjonal bistand. Men de klarte ikke raskt nok å bytte til en målrettet tilnærming. Derfor ble bistanden i noen områder sett på som urettferdig. De som presset seg fremst i køen fikk hjelp. De som ikke var like sterke og freidige, fikk ingen hjelp.  

Utfordringer med mennesker med nedsatt funksjonsevne ble heller ikke vurdert under bistandsarbeidet i Nepal. De menneskene som kunne gå, gikk fire timer til distribusjonsstedene for å hente hjelpeartikler; de som ikke kunne gå, ble etterlatt.

For det andre bør humanitære organisasjoner forplikte seg til konkrete initiativer rettet mot mer effektivt å involvere berørte lokalsamfunn og lokale aktører. De må styrke kapasiteten til lokale organisasjoner for å unngå dobbeltarbeid, og for å sikre at de spesielle behovene til sårbare grupper blir identifisert og forstått.

I Nepal klarte ikke internasjonale humanitære organisasjoner dette. I noen regioner skjedde det så mye at lokalbefolkningen først ble kjent med det senere. Folk fikk først vite om bistandshjelpen når noen kom hjem med hjelpegoder. I noen regioner, fikk folk tepper mange ganger fra forskjellige organisasjoner. I fjerne områder fikk de berørte ingen ting etter seks uker. 

For det tredje garanterer ikke eksistensen av mange humanitære bistandsarbeidere en effektiv respons.  

I kjølvannet av jordskjelvet i Nepal rykket det internasjonale samfunnet inn for å hjelpe: 

Regjeringer og hjelpeorganisasjoner fra 23 land sendte medisinsk og militært personell, katastrofeberedskapsteam, fjellklatrere, ingeniører og hjelpearbeidere. 53 internasjonale redningsteam reiste til landet. Til slutt var bistandsorganisasjonsene ansvarlige for å trekke 19 overlevende ut av ruinene. 

Bare dager etter jordskjelvet, var det fullt på alle hoteller. Regjeringen nevnte senere at de ikke var i stand til å håndtere og kontrollere bølgen av mennesker.  

Selv om hjelpearbeiderne var svært dyktige, var problemet at de fylte alle hoteller og spisesteder i hovedstaden Katmandu, som ikke var særlig rammet av jordskjelv. Jordskjelvet påvirket derimot flere millioner mennesker i andre deler av landet, for eksempel Gorkha.  

Regjeringen i Nepal tok omtrent tre uker etter jordskjelvet det uvanlige skrittet å nekte flere utenlandske bistandsarbeidere å komme inn i landet for å hjelpe. 

For det fjerde bør humanitære organisasjoner være forberedt på logistikk før de sender ut teamene sine. I Nepal var logistikk et sentralt tema. Den enorme tilstrømningen av hjelpere kompliserte hjelpearbeidet i den lille sørasiatiske nasjonen, som bare hadde en flyplass med én rullebane i hovedstaden Katmandu. 

Transportkapasiteten var totalt sprengt. I de første ti ukene etter skjelvet var det bare en håndfull helikoptre tilgjengelig for å frakte hjelpearbeidere til avsidesliggende områder hvor mange av de skadde var lokalisert.

Flere tusen i Tyrkia og Syria trenger akutt hjelp, og feilene fra Nepal må ikke gjentas.