0
Hopp til hovedinnhold

Hva har pandemien gjort mer synlig i menneskers liv?

Selv om nedslagene er forskjellige, er det nettopp dette som gjør pandemien til et tema som de fleste kan si noe om og har gjort erfaringer med.

Bilde av kvinne med munnbind i matbutikk

 

Kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 17. februar.

 

Pandemien er ikke over. Likevel kan en undre seg over om pandemien har gjort synlig noen tendenser som det kan være verd å reflektere over?

I de siste månedene har jeg fått være deltaker i en digital internasjonal samtalegruppe hvor ulike sider ved covid-19 har stått på dagsorden. Den har vært ledet av professor Paul Mendes-Floohr, tidligere ansatt ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og Universitetet i Chicago. Fremgangsmåten i samtalegruppen har vært inspirert av «Det frie jødiske lærehus» i Frankfurt på 1920-tallet. Her var ideen at læring er noe vi gjør sammen. Det har vært tolv samlinger. På hver samling har det vært innledere med spesialkunnskaper på temaet. Deretter har det vært samtale. Pandemien er blitt belyst av kunstnere og poeter, av leger, filosofer, muslimer, kristne og jøde, palestinere og amerikanere med afrikansk bakgrunn. Til sammen har det blitt et «lærehus» med bidrag og samtaler på tvers av religiøse, politiske og geografiske skillelinjer. I det følgende skal jeg prøve å oppsummere noen av inntrykkene jeg sitter igjen med.

På et individuelt nivå: For mange mennesker har pandemien forstyrret en travel og rimelig velorganisert hverdag. Plutselig ble egen sårbarhet satt på dagsorden og eksistensielle spørsmål knyttet til lidelse og død er rykket nærmere. Noen har kjent på frykt, ikke minst i starten av pandemien da mye fortsatt var usikkert. Ensomhet har vært et felles anliggende, og det har vært en økning i vold og psykiske vansker. Verden er ikke så sikker som vi trodde og mangel på forutsigbarhet skaper angst hos mange. Pandemien har bidratt til å stille fundamentale spørsmål. Hva trenger mennesker for å leve gode liv? Hva er det som virkelig betyr noe? For mange har det blitt enda tydeligere hvor avgjørende menneskelige relasjoner og fellesskap er, ikke bare i form av vennskap og familie, men også i større fellesskap slik som skole, arbeidsplass, i synagogen, kirken og moskeen og på ulike kulturarrangementer. Mye er blitt investert for at «fellesskapsfølelsen» skal holdes oppe ikke minst gjennom digitale løsninger.

På et strukturelt nivå: I mange land – i mindre grad i Norge – har pandemien avslørt at folks tillit til sentrale samfunnsinstitusjoner er lav. Det kan omfatte myndigheter, helseinstitusjoner og vitenskapelig kunnskap generelt. Årsakene er mange som korrupsjon, maktmisbruk, uetisk adferd og lukkede nettverk. I USA er det også en oppfatning av at den vitenskapelige kunnskap er politisert og derfor ikke til å stole på. Av den grunn blir det vanskelig å skape konsensus når det blant folk flest rådet stor usikkerhet om hva slags kunnskap en kan stole på. Svekkelsen av tillit til institusjonene har pågått over tid, og under pandemien har dette gitt næring til ulike konspirasjonsteorier. En sentral oppgave for konspirasjonsteoriene er å avsløre hva som er den «virkelige sannheten» om hva som skjer, og disse avsløringene vekker gjenklang hos mange. Her spiller selvsagt bruken av sosiale medier en stor rolle. Vaksinemotstand kan sees på som et utslag blant mange av en svekket tillit til legevitenskapen og myndigheter.

På et globalt nivå: Pandemien har på en brutal måte tydeliggjort forskjellen mellom rik og fattig, privilegert og underprivilegert både lokalt og globalt. De privilegerte er ofte trygge fordi de har råd til det. I de rike landene har mange også fått en tredje dose. Spørsmålet reiser seg: Hva slags konsekvenser kan det få på sikt for forholdet mellom den rike og den fattige delen av verden når andelen av vaksinerte er så mye høyere i den rike del av verden? Forskjellene legger grunnlag for en moralsk krise ved at urettferdigheten blir så ekstra tydelig. Videre har pandemien avdekket særlig marginaliserte gruppers problematiske forhold til myndighetene i mange land. Mange har erfaring med at «de (myndighetene) ikke har brydd seg tidligere – hvorfor skulle de gjøre det nå?» Mange minoritetsmiljøer bærer med seg minner fra en mørk fortid slik som fra slaveriet i USA med rasisme, urett og misbruk av makt fra myndigheter og fra et liv som «underdogs». Pandemien har brakt noen av disse høyst levende «minnebankene» frem i lyset fordi de preger adferden her og nå. Det er å håpe at denne kunnskapen blir lyttet til og blir del av en offentlig samtale som kan skape nye innsikter.

Har vi lært noe? Ser vi en sti fremover? Det er vanskelig å svare på, og kanskje vil pandemien bidra til å skape endringer som vi enda ikke er klar over. Men underveis kan vi stoppe opp, lytte og lære og føre en samtale slik at vi kan være litt mer forberedt på de utfordringene som måtte komme.